God jul og godt nytt år!

I dag er det lille julaften, en dag igjen til den store dagen og jeg har pakket opp alle gavene. Jeg har stått opp 05.55 for å leke julenisse, sett tre nøtter til askepott og spist en halv marsipangris. Takk for topper, undertøy, snømannsokker, sjokolade og julekort. Jeg har et spørsmål til mor og far: skulle gaven fra dere vært ei klokke, eller var det en glipp å legge oppi klokkegarantilapper?

De siste dagen før jul har vært brukt til å vimse rundt som vanlig. Jeg har prøvd å pakke ned for en femtendagers tur i en skolesekk og jeg begynner å venne meg til å kutte ned på innhold når jeg pakker. Lørdag og søndag var jeg knapt hjemme. Dro til Monique kl 11.00 lørdag, videre derfra til «Churrasco»/avslutningsfest med klassen hennes. Kl.18.15 blei vi henta og 18.30 ankom jeg «amigo oculto»(=hemmelig venn) altfor seint. Etter å ha somla rundt i tjue minutter blei jeg med til «Pier 21» hvor vi skulle ha spist, noe vi ikke gjorde. Etter ei stund blei jeg og Fernanda henta av foreldrene hennes og det bar videre til Rotary-julefest. Jeg, Fernanda og Morgan fikk julegaver. Will og to Rotarianere hadde bursdag, så det blei sang og kaker og sein julemiddag. Vi blei lenger en det vi først hadde tenkt ettersom planen om å dra ut for å danse gikk i dass og 01.00 om natta satte vi nesa hjemover. Jeg sov over hos Fernanda. Dagen etter sov vi fram til middag. Etterpå gikk vi ut og leide to filmer, så nesten begge to, spiste popkorn og «doce de leite». Og så var det vel på tide at jeg dro hjem igjen.

Kl.10.00 drar jeg til Porto Alegre på juleferie/sommerferie. Om det blir noe internett på meg eller ikke aner jeg ikke, så det blir sannsynligvis sommerferie for denne bloggen også.

Jeg ønsker alle sammen ei riktig god jul og et godt nytt år! Vi snakkes i 2009:D

Até mais!

Inger-Johanne

Til mor og far - gratulerer med dagen!

( dette innlegget blei skrevet fredag og skulle vært lagt ut i går, men på grunn av et travelt døgn blei det ikke noe av)

12 . desember begynte «pai 1» ferie og dermed flyttet alle sammen inn i huset. Det vil si, de første dagene dro de litt fram og tilbake ettersom «pai1» kun hadde startet ferie i teorien og ikke i praksis. (det var for så vidt ikke så nytt, selv om jeg ikke har kjent akkurat denne faren min så veldig lenge).

Dagene går i surr og jeg husker ikke lenger hvilken dag jeg har gjort hva. Jeg har sett juleutstillinga på «Esplanada dos ministérios». For anledningen julenisseby/ det gamle Israel, julekrybbe med div. De er ørlite grann gladere i å pynte med lys enn det som er vanlig i Norge. Man kan derfor kjøre run dt i byen om kvelden kun for åå se på lysende juletrær og stjerner. Jeg har prøvd å ordne med en del kjedligere greier til Rotary og BeloBrasil. Onsdag var jeg hos tannlegen. I går var jeg i Santo Antônio. Blei med på «Novena», så har jeg prøvd det og. (I ni dager før jul går ei gruppe mennesker rundt med Jesusbarnet for å holde en mini «gudstjeneste» i forskjellige hjem (et nytt hus hver dag)). Jeg har oversatt brev fra mamma og tenkt på alt jeg burde skrive, til bloggen, avisa og til mor og far.

For å være helt ærlig så aner jeg ikke hva jeg skal skrive. Jeg, som hittil har vært elendig på kjærlighetsfronten, har ingen råd til noen som har vært gift i hele femti år. Å si lykke til med de neste femti er nok å gape over litt for mye (men hvem veit, kanskje havner dere i Guiness Rekordbok). Jeg vil bare si at jeg tenker på dere, her jeg befinner meg på den andre sida av kloden. Jeg håper ikke, men tror av hele mitt hjerte at dere vil leve som lovet og elske og ære hverandre hverandre i gode og onde dager helt til døden skiller dere ad. Og hvis det fnnes noe mer etter døden, enda lenger.

Gratulerer med dagen!


Inger-Johanne

...

I dag er det nittende desember,
det er nittende desember i dag,
alle nissunger må opp å stå, ut å gå,
det er nittende desember i dag...

Og jeg har fullstendig mista julestemninga. Jeg hører ikke om Gildes juleskinke og Melange sine pepperkaker. Huset lukter ikke røkelse, klementiner eller julebakst. Det finnes ikke mørke kvelder med levende lys. Men jeg har pakker i skapet jeg knapt kan vente med å pakke opp.

Jeg må legge fra meg mitt egoistiske klageri. Som klisjeen sier er det alltid noen som har det værre. I mitt tilfelle finnes det mennesker som har det ufattelig værre. I Norge er vi kanskje ikke så flinke til å tenke på dem. Eller rettere sagt, vi tenker kanskje på dem, men å gjøre noe, det krever et skritt vi er for late til å ta. Så da tenker vi vel at vi gav en del til TV-aksjonen i høst og at vi dermed kan feire jula i fred.

Vi snakker ikke noe mer om elendighet her, enn det jeg har vært vant til hjemme. Allikevel, jeg er imponert over hva de gjør for å hjelpe, uten at de egentlig gjør mer enn hva en hver kan klare. Skuffer og skap ble gjennomsøkt for å sende med Neide klær til fattige i Maranhão. Da flomkatastrofen rammet Santa Catarina blei hele landet satt på huet for å sende klær og mat nedover. Tankegangen var ikke slik «jeg har alt gitt bort klær, så jeg tror ikke jeg har mer å gi». De gikk gjennom klesskap enda en gang for å se etter hva som kunne gis bort. Alle lekene i huset har blitt gjennomgått nå før jul for å finne leker som kan gis bort. Når vi hørte om en familie som ikke engang eier komfur og kjele blei det ikke bare møtt med «stakkars mennesker» og «vi er heldige dere».

Det er sant som klisjeen sier, vi har det mye bedre i Norge enn vi kan fatte. Vi har så mange ting vi tror vi trenger, men som vi strengt tatt kunne klart oss helt fint uten. Jeg lurer på om avstanden mellom oss og de som trenger hjelp spiller noen rolle. Er det greit at jeg velger å ikke tenke altfor mye på disse menneskene bare fordi de ikke bor i nærheten av noen jeg kjenner?

Jeg bare spør.

Julen, julen, julen den er her

Siden sist (som beklageligvis er en del dager siden) har jeg vært i santo Antônio med Donna Yvonne, fått julegaver fra Norge (noen halvveis ute av innpakkninga, men har ikke sett så altfor mye på dem alikevel – kors på halsen), spist pannekaker som ligna mer på lasagne enn norske pannekaker. Åpnet kalender nesten vær dag, lagd juleverksted, gitt bort norsk sjokolade, smakt på nøtteroser importert fra Norge. Gitt videre L-Os landslagsdrakt. (Tusen Takk! - den passet perfekt). Fått ballonger, puslespillbrikker og andre leker hivd etter meg. Lest ut den siste harry Potter boka. Vært på kino («Romance»). Sett på julelys og juleutstillinger. Vært på adventsgudstjeneste. Kirkekaffe på den finske ambassaden. Jeg har snakket i nesten fire timer med de hjemme. Pakket inn en haug med julegaver. Gjort matte, norsk, kjemi og fysikk.Vært altfor lat og spist crêpe med skinke, egg, bacon, ost og tomat :D.

Fredag tok vi med bestemora til Monique og Natalie, Donna Yvonne, til Santo Antônio de Descoberto. Jeg, «mãe1», «mãe2», Davi, Noka og Donna Yvonne dro ut på tur. Bilturen ble tilbragt ved å høre på hvor mye byen har utviklet seg de siste femti årene. Dama kan snakke, det har jeg ingen problemer med å skrive under på. (faktisk resulterte det i at jeg drømte en utrolig lang drøm i helga, der Donna Yvonne var den gamle læreren min). Da hun kom inn i Santo Antônio ble hun veldig imponert over inngangspartiet og at ut i fra det kunne si at byen er i stormende vekst og at hun, om hum hadde vært yngre ville investert i byen. Det faktum at byen mangler ordentlig infrastruktur, skole- og helsevesen var visst ikke det hun tenkte på da vi kjørte forbi en butikk som solgte ballkjoler. Selv om det for oss andre, spesielt de som selv har vokst opp i Santo Antônio kun tok det for tomt prat, kan jeg skjønne noe av det hun ville si. Det finnes steder i Brasil som er så mye, mye værre.

Vel framme fikk Donne Yvonne snakket litt fra seg og etterpå bestemte «bestefaren» min at hun måtte prøve å legge seg i ei hengekøye. Noe mødrene mine ikke syntes var så veldig lurt ettersom Donna Yvonne er over åtti og aldri før hadde prøvd ei hengekøye. Etterpå lagde «mãe1» og «mãe2» «arroz galinhada» (ris med kylling og diverse) og en baiansk rett jeg ikke husker navnet på, men som inneholdt fisk, tomat og masse paprika. Maten smakte som vanlig hvitløk, tror jeg. Jeg har funnet ut at det vanligste krydderet de bruker er hvitløk, noe som forklarer hvorfor jeg rett og slett følte meg litt dårlig de første ukene etter å ha spist mat med sterk lukt av «et eller annet». Ihvertfall, maten smakte kjempegodt (men de kunne godt kuttet litt ned på hvitløken).

Tirsdag fikk jeg ei stor julegave fra Norge. «Mãe», «pai», Felipe og Davi(?) vil si tusen takk for kalender, Kari og Nils, fotballdrakt, sjokolade og lakrisbåter. Jeg vil si tusen takk for alle julegaver jeg har fått de siste dagene og som nå ligger «gjemt» i skapet: De må nok desverre åpnes den 23. ettersom jeg skal reise langt for å feire jul.

Tirsdag kveld gikk vi ut for å spise crepe og jammen fikk vi ikke se coca cola-toget også. (brasiliansk juletradisjon).

I går lagde jeg i stand et lite juleverksted sammen med Letícia, «mãe», Felipe og, da han våknet, Davi. Ettersom jeg ikke hadde lada batteriene fikk jeg ikke tatt bilder, men det hindret jo ikke at vi fikk prøvd å lage noen søte dompapper og nissehuer av garn. Jeg lærte Felipe å lage lenker av farget papir og det var visst så gøy at han kunne fortsatt i en evighet.

Til Candangolandia

2. desember 2008 fikk jeg en tredje mamma og pappa og to små, skrikete brødre

1. desember

I dag er det 1. desember.
Det er 1.desember i dag.
Alle nissunger må opp og stå, ut å gå.
Det er 1. desember i dag.

Fredag kjempet vi oss igjennom den siste prøva i år. Jeg tror fortsatt ikke jeg kan så mye om termofysikk men ettersom vi hadde hatt 90% av oppgavene før, og lærern hadde gitt oss svaret (men ikke fullstendig gjennomgang av hvordan man finner løsninga) Så jeg tror at jeg klarte noen oppgaver og var ganske fornøyd ettersom jeg ikke skjønte bæret før jeg øvde kvelden i forveien. Nok om det, nå har ferien startet og jeg flytter til Candanga i løpet av uka. De har til og med skaffet meg skrivebord:D

Lørdag morgen dro vi til Riacho Fundo for å hente noen papirer, men vi hadde ikke hellet med oss. De ci skulle hente papirene hos ver ikke hjemme/hadde ikke stått opp. Jeg veit ikke. Etterpå dro vi til Candanga og alle sammen gikk til den nye Giraffas-en i nærheten og spiste middag. Utpå ettermiddagen dro vi til Santo Antonio.

Om kvelden var det klart for kostymeparty:D Vi dro til kostymebutikken til Neide(hmm.. mulig jeg staver feil). Vi kledde oss opp som snøhvit, rødhette, pirat, tryllekunstner mm. Festen etterpå trenger vi ikke å snakke mer om hvordan gikk, men vi var enige i at slitet(?) var verdt det ettersom vi fikk kledd oss ut og tatt bilder.


Søndag startet rett før middag med en toast og et glass sjokolademelk (jeg aner ikke hvor ganger jeg har spist den retten i løpet av de siste fire månedene). Til middag var det stekt høne fra Santo Antonio, couscous, ris, bønner, soltørka biff, noen grønne, kokte grønnsaker og spagetti med tomat. Etter middag begynte vi så vidt og se «Broen til Terabithia», men jeg, «mãe» og Rosenilda dro på basar. Der solgte de diverse ting til inntekt for et barnehjem som blir drevet på stedet. Jeg kjøpte meg veske og noen andre duppeditter.


Seinere om kvelden dro vi til «Parque da Cidade» for å gå en tur. Det var deilig og endelig bevege seg litt igjen. Varmen gav seg etterhvert og det kom til og med litt kald vind. «Pai» og Rosenilda lurte fælt på om jeg var noe tess og jeg besto testen, så når jeg flytter til Candanga får Rosenilda seg en etterlengtet turkamerat.

Jeg kune sikkert fylt denne plassen med noe viktigere, men jeg har nå engang vendt meg til å skrivereisedagbok og ikke politiske innlegg, så det får vente til en annen gang.

P.S. De blei veldig glade for kalenderne mamma, men Davi var ikke enig i å vente en dag med å åpne den første gaven. (men han begynte ikke å grine, noe som i det hele tatt er et godt tegn)

Desemberklemmer