God jul og godt nytt år!

I dag er det lille julaften, en dag igjen til den store dagen og jeg har pakket opp alle gavene. Jeg har stått opp 05.55 for å leke julenisse, sett tre nøtter til askepott og spist en halv marsipangris. Takk for topper, undertøy, snømannsokker, sjokolade og julekort. Jeg har et spørsmål til mor og far: skulle gaven fra dere vært ei klokke, eller var det en glipp å legge oppi klokkegarantilapper?

De siste dagen før jul har vært brukt til å vimse rundt som vanlig. Jeg har prøvd å pakke ned for en femtendagers tur i en skolesekk og jeg begynner å venne meg til å kutte ned på innhold når jeg pakker. Lørdag og søndag var jeg knapt hjemme. Dro til Monique kl 11.00 lørdag, videre derfra til «Churrasco»/avslutningsfest med klassen hennes. Kl.18.15 blei vi henta og 18.30 ankom jeg «amigo oculto»(=hemmelig venn) altfor seint. Etter å ha somla rundt i tjue minutter blei jeg med til «Pier 21» hvor vi skulle ha spist, noe vi ikke gjorde. Etter ei stund blei jeg og Fernanda henta av foreldrene hennes og det bar videre til Rotary-julefest. Jeg, Fernanda og Morgan fikk julegaver. Will og to Rotarianere hadde bursdag, så det blei sang og kaker og sein julemiddag. Vi blei lenger en det vi først hadde tenkt ettersom planen om å dra ut for å danse gikk i dass og 01.00 om natta satte vi nesa hjemover. Jeg sov over hos Fernanda. Dagen etter sov vi fram til middag. Etterpå gikk vi ut og leide to filmer, så nesten begge to, spiste popkorn og «doce de leite». Og så var det vel på tide at jeg dro hjem igjen.

Kl.10.00 drar jeg til Porto Alegre på juleferie/sommerferie. Om det blir noe internett på meg eller ikke aner jeg ikke, så det blir sannsynligvis sommerferie for denne bloggen også.

Jeg ønsker alle sammen ei riktig god jul og et godt nytt år! Vi snakkes i 2009:D

Até mais!

Inger-Johanne

Til mor og far - gratulerer med dagen!

( dette innlegget blei skrevet fredag og skulle vært lagt ut i går, men på grunn av et travelt døgn blei det ikke noe av)

12 . desember begynte «pai 1» ferie og dermed flyttet alle sammen inn i huset. Det vil si, de første dagene dro de litt fram og tilbake ettersom «pai1» kun hadde startet ferie i teorien og ikke i praksis. (det var for så vidt ikke så nytt, selv om jeg ikke har kjent akkurat denne faren min så veldig lenge).

Dagene går i surr og jeg husker ikke lenger hvilken dag jeg har gjort hva. Jeg har sett juleutstillinga på «Esplanada dos ministérios». For anledningen julenisseby/ det gamle Israel, julekrybbe med div. De er ørlite grann gladere i å pynte med lys enn det som er vanlig i Norge. Man kan derfor kjøre run dt i byen om kvelden kun for åå se på lysende juletrær og stjerner. Jeg har prøvd å ordne med en del kjedligere greier til Rotary og BeloBrasil. Onsdag var jeg hos tannlegen. I går var jeg i Santo Antônio. Blei med på «Novena», så har jeg prøvd det og. (I ni dager før jul går ei gruppe mennesker rundt med Jesusbarnet for å holde en mini «gudstjeneste» i forskjellige hjem (et nytt hus hver dag)). Jeg har oversatt brev fra mamma og tenkt på alt jeg burde skrive, til bloggen, avisa og til mor og far.

For å være helt ærlig så aner jeg ikke hva jeg skal skrive. Jeg, som hittil har vært elendig på kjærlighetsfronten, har ingen råd til noen som har vært gift i hele femti år. Å si lykke til med de neste femti er nok å gape over litt for mye (men hvem veit, kanskje havner dere i Guiness Rekordbok). Jeg vil bare si at jeg tenker på dere, her jeg befinner meg på den andre sida av kloden. Jeg håper ikke, men tror av hele mitt hjerte at dere vil leve som lovet og elske og ære hverandre hverandre i gode og onde dager helt til døden skiller dere ad. Og hvis det fnnes noe mer etter døden, enda lenger.

Gratulerer med dagen!


Inger-Johanne

...

I dag er det nittende desember,
det er nittende desember i dag,
alle nissunger må opp å stå, ut å gå,
det er nittende desember i dag...

Og jeg har fullstendig mista julestemninga. Jeg hører ikke om Gildes juleskinke og Melange sine pepperkaker. Huset lukter ikke røkelse, klementiner eller julebakst. Det finnes ikke mørke kvelder med levende lys. Men jeg har pakker i skapet jeg knapt kan vente med å pakke opp.

Jeg må legge fra meg mitt egoistiske klageri. Som klisjeen sier er det alltid noen som har det værre. I mitt tilfelle finnes det mennesker som har det ufattelig værre. I Norge er vi kanskje ikke så flinke til å tenke på dem. Eller rettere sagt, vi tenker kanskje på dem, men å gjøre noe, det krever et skritt vi er for late til å ta. Så da tenker vi vel at vi gav en del til TV-aksjonen i høst og at vi dermed kan feire jula i fred.

Vi snakker ikke noe mer om elendighet her, enn det jeg har vært vant til hjemme. Allikevel, jeg er imponert over hva de gjør for å hjelpe, uten at de egentlig gjør mer enn hva en hver kan klare. Skuffer og skap ble gjennomsøkt for å sende med Neide klær til fattige i Maranhão. Da flomkatastrofen rammet Santa Catarina blei hele landet satt på huet for å sende klær og mat nedover. Tankegangen var ikke slik «jeg har alt gitt bort klær, så jeg tror ikke jeg har mer å gi». De gikk gjennom klesskap enda en gang for å se etter hva som kunne gis bort. Alle lekene i huset har blitt gjennomgått nå før jul for å finne leker som kan gis bort. Når vi hørte om en familie som ikke engang eier komfur og kjele blei det ikke bare møtt med «stakkars mennesker» og «vi er heldige dere».

Det er sant som klisjeen sier, vi har det mye bedre i Norge enn vi kan fatte. Vi har så mange ting vi tror vi trenger, men som vi strengt tatt kunne klart oss helt fint uten. Jeg lurer på om avstanden mellom oss og de som trenger hjelp spiller noen rolle. Er det greit at jeg velger å ikke tenke altfor mye på disse menneskene bare fordi de ikke bor i nærheten av noen jeg kjenner?

Jeg bare spør.

Julen, julen, julen den er her

Siden sist (som beklageligvis er en del dager siden) har jeg vært i santo Antônio med Donna Yvonne, fått julegaver fra Norge (noen halvveis ute av innpakkninga, men har ikke sett så altfor mye på dem alikevel – kors på halsen), spist pannekaker som ligna mer på lasagne enn norske pannekaker. Åpnet kalender nesten vær dag, lagd juleverksted, gitt bort norsk sjokolade, smakt på nøtteroser importert fra Norge. Gitt videre L-Os landslagsdrakt. (Tusen Takk! - den passet perfekt). Fått ballonger, puslespillbrikker og andre leker hivd etter meg. Lest ut den siste harry Potter boka. Vært på kino («Romance»). Sett på julelys og juleutstillinger. Vært på adventsgudstjeneste. Kirkekaffe på den finske ambassaden. Jeg har snakket i nesten fire timer med de hjemme. Pakket inn en haug med julegaver. Gjort matte, norsk, kjemi og fysikk.Vært altfor lat og spist crêpe med skinke, egg, bacon, ost og tomat :D.

Fredag tok vi med bestemora til Monique og Natalie, Donna Yvonne, til Santo Antônio de Descoberto. Jeg, «mãe1», «mãe2», Davi, Noka og Donna Yvonne dro ut på tur. Bilturen ble tilbragt ved å høre på hvor mye byen har utviklet seg de siste femti årene. Dama kan snakke, det har jeg ingen problemer med å skrive under på. (faktisk resulterte det i at jeg drømte en utrolig lang drøm i helga, der Donna Yvonne var den gamle læreren min). Da hun kom inn i Santo Antônio ble hun veldig imponert over inngangspartiet og at ut i fra det kunne si at byen er i stormende vekst og at hun, om hum hadde vært yngre ville investert i byen. Det faktum at byen mangler ordentlig infrastruktur, skole- og helsevesen var visst ikke det hun tenkte på da vi kjørte forbi en butikk som solgte ballkjoler. Selv om det for oss andre, spesielt de som selv har vokst opp i Santo Antônio kun tok det for tomt prat, kan jeg skjønne noe av det hun ville si. Det finnes steder i Brasil som er så mye, mye værre.

Vel framme fikk Donne Yvonne snakket litt fra seg og etterpå bestemte «bestefaren» min at hun måtte prøve å legge seg i ei hengekøye. Noe mødrene mine ikke syntes var så veldig lurt ettersom Donna Yvonne er over åtti og aldri før hadde prøvd ei hengekøye. Etterpå lagde «mãe1» og «mãe2» «arroz galinhada» (ris med kylling og diverse) og en baiansk rett jeg ikke husker navnet på, men som inneholdt fisk, tomat og masse paprika. Maten smakte som vanlig hvitløk, tror jeg. Jeg har funnet ut at det vanligste krydderet de bruker er hvitløk, noe som forklarer hvorfor jeg rett og slett følte meg litt dårlig de første ukene etter å ha spist mat med sterk lukt av «et eller annet». Ihvertfall, maten smakte kjempegodt (men de kunne godt kuttet litt ned på hvitløken).

Tirsdag fikk jeg ei stor julegave fra Norge. «Mãe», «pai», Felipe og Davi(?) vil si tusen takk for kalender, Kari og Nils, fotballdrakt, sjokolade og lakrisbåter. Jeg vil si tusen takk for alle julegaver jeg har fått de siste dagene og som nå ligger «gjemt» i skapet: De må nok desverre åpnes den 23. ettersom jeg skal reise langt for å feire jul.

Tirsdag kveld gikk vi ut for å spise crepe og jammen fikk vi ikke se coca cola-toget også. (brasiliansk juletradisjon).

I går lagde jeg i stand et lite juleverksted sammen med Letícia, «mãe», Felipe og, da han våknet, Davi. Ettersom jeg ikke hadde lada batteriene fikk jeg ikke tatt bilder, men det hindret jo ikke at vi fikk prøvd å lage noen søte dompapper og nissehuer av garn. Jeg lærte Felipe å lage lenker av farget papir og det var visst så gøy at han kunne fortsatt i en evighet.

Til Candangolandia

2. desember 2008 fikk jeg en tredje mamma og pappa og to små, skrikete brødre

1. desember

I dag er det 1. desember.
Det er 1.desember i dag.
Alle nissunger må opp og stå, ut å gå.
Det er 1. desember i dag.

Fredag kjempet vi oss igjennom den siste prøva i år. Jeg tror fortsatt ikke jeg kan så mye om termofysikk men ettersom vi hadde hatt 90% av oppgavene før, og lærern hadde gitt oss svaret (men ikke fullstendig gjennomgang av hvordan man finner løsninga) Så jeg tror at jeg klarte noen oppgaver og var ganske fornøyd ettersom jeg ikke skjønte bæret før jeg øvde kvelden i forveien. Nok om det, nå har ferien startet og jeg flytter til Candanga i løpet av uka. De har til og med skaffet meg skrivebord:D

Lørdag morgen dro vi til Riacho Fundo for å hente noen papirer, men vi hadde ikke hellet med oss. De ci skulle hente papirene hos ver ikke hjemme/hadde ikke stått opp. Jeg veit ikke. Etterpå dro vi til Candanga og alle sammen gikk til den nye Giraffas-en i nærheten og spiste middag. Utpå ettermiddagen dro vi til Santo Antonio.

Om kvelden var det klart for kostymeparty:D Vi dro til kostymebutikken til Neide(hmm.. mulig jeg staver feil). Vi kledde oss opp som snøhvit, rødhette, pirat, tryllekunstner mm. Festen etterpå trenger vi ikke å snakke mer om hvordan gikk, men vi var enige i at slitet(?) var verdt det ettersom vi fikk kledd oss ut og tatt bilder.


Søndag startet rett før middag med en toast og et glass sjokolademelk (jeg aner ikke hvor ganger jeg har spist den retten i løpet av de siste fire månedene). Til middag var det stekt høne fra Santo Antonio, couscous, ris, bønner, soltørka biff, noen grønne, kokte grønnsaker og spagetti med tomat. Etter middag begynte vi så vidt og se «Broen til Terabithia», men jeg, «mãe» og Rosenilda dro på basar. Der solgte de diverse ting til inntekt for et barnehjem som blir drevet på stedet. Jeg kjøpte meg veske og noen andre duppeditter.


Seinere om kvelden dro vi til «Parque da Cidade» for å gå en tur. Det var deilig og endelig bevege seg litt igjen. Varmen gav seg etterhvert og det kom til og med litt kald vind. «Pai» og Rosenilda lurte fælt på om jeg var noe tess og jeg besto testen, så når jeg flytter til Candanga får Rosenilda seg en etterlengtet turkamerat.

Jeg kune sikkert fylt denne plassen med noe viktigere, men jeg har nå engang vendt meg til å skrivereisedagbok og ikke politiske innlegg, så det får vente til en annen gang.

P.S. De blei veldig glade for kalenderne mamma, men Davi var ikke enig i å vente en dag med å åpne den første gaven. (men han begynte ikke å grine, noe som i det hele tatt er et godt tegn)

Desemberklemmer

Rødlakka negler og ål til middag

Det stopper ikke med rare matopplevelser her i huset. Onsdag kveld henta «mãe» en lekkerbisk hos en venn som hadde vært på fisketur. - Hun kom hjem med en levende miniål hengende i et halvt fiskesnøre. «Pai» syntes den ligna på en slange, og ettersom ingen ville i nærheten av munnen på fisken (det kunne jo være en slange) så blei han lagt i ei balje med vann og satt på et bord i stua. «Mãe» bestemte seg for at det var en type fisk (huet var ihvertfall ikke slangeaktig, selv om kroppen var aldri så lignende), og at den derfor sikkert var spiselig. Så «pai» fram med kniven for å drepe den. Det var lettere sagt en gjort, jeg har aldri sett makan til seigt skinn. Men han fikk kappet hodet av fisken, og den daua, selv om kroppen fortsatt hadde et par sprell på lager. Ålen hadde svelga kroken og det var ikke snakk om å få den ut uten å dele huet opp på langs. «Mãe» var nysgjerrig og ville gjerne se innsida av fisken, så kroppen blei med litt strev kappet opp et par ganger den også. Det endte opp med å bli såpass grisete og ekkelt (for ikke å si at det kunne være at fisken egentlig var en giftig slange) at vi kastet fiskebitene i søpla. Det gjorde ikke så mye for min del.

Torsdag fikk jeg rødlakka negler av «Paulinha» i klassen. Visstnok innmari fint, jeg klarte nå ikke helt å bestemme meg for om det var kult, merkelig eller rett og slett kjempestygt. Fredag var det «bimestral» (= bisemesterprøve) i engelsk og geografi. Engelsk gikk greit, det gikk for det meste i å overføre aktiv stemme til passiv og omvendt. Geografi handlet om «Distrito Federal», som jeg selvfølgelig kan en hel masse om, eller ikke... Jeg hadde hørt om et par ting ettersom vi har hatt to skoletimer om temaet, men jeg kan for eksempel ikke navnet på alle 28(?) satelittbyene rundt Brasília.

Etter skolen dro jeg og «mãe» til Candanga for å hilse på Letícia, som tilbrakte uka der på grunn av vannkopper. (Ops! Du hadde visst ikke hatt vannkopper som liten lille venn). Det første Davi gjør når han ser meg er å påpeke at han aldri har sett klærne jeg har på meg, for deretter å lure på hvorfor jeg har røde negler. Hvis han fortsetter slik kommer han til å bli populær blant jentene når han blir litt større.

Lørdag formiddag tilbragte jeg sammen med «mãe» og «mormor» på jakt etter badedrakt. (det nærmer seg tross alt sommer). Så bar det hjem til stekt laks, «paçoca» laging og x-antall timer latskap. Søndag dro vi til Candanga igjen, grilling!:D Etterpå tilbrakte jeg resten dagen på sofaen foran TV-en med SBTs Silvio Santo, som er et program med ganske mange dødpunkter, særlig hvis du ser på lenge nok, da det gjenter seg selv i stor grad. Da Osmar og Davi våknet fra middagsluren i femtida dro de for å kjøpe mat. Følte meg særdeles sprek da jeg etterpå dytta i meg sjokoladekjeks og boller.

Neste fredag er skolen slutt for i år. Akkurat det har ikke gått opp for meg, jeg gleder meg ikke til ferien, men det blir vel greit å sove litt lenger om morran. Fram til da har jeg igjen en del bisemesterprøver. Mandag hadde jeg kjemi og kunst, er akkurat ferdig med matteprøva og i morra har jeg portugisisk og biologi, torsdag historie, før jeg avslutter med fysikk på fredag.

Har noen ei morsom regle for å velge ut noe/noen? Er nok redd jeg kan få bruk for det i morra. Jeg veit fint lite om planter, så tar man det bittelille jeg kan og trekker fra alle ord jeg ikke kan på portugisisk. Så sitter man igjen med så lite at man fint kan kalle det null, uten å over- eller underdrive.

Snart jul

Jej, de siste tre dagene har blitt brukt på å skrive om imperialismen, amazonas og referat av et par tekster som var litt for katolske til at jeg klarte å ta alt helt seriøst. Noen ganger kan det føles litt rart å skrive om hvordan Gud og Jesus forsvarer livet, og hvor i bibelen man finner bevis på dette. Men skitt au, jeg har hørt mye rart før og.

Ellers har jeg pakket inn x-antall små esker som snart er på vei til Norge i en knallgul pappeske. Det er snart jul, og selv om mamma har sendt nedover julemarsipan og kalendere, har det ikke gått opp for meg i det hele tatt. Julenisser i steikende sol eller øs, pøs regnvær vekker ikke julestemninga. Bilde av Lucas med en stor kopp kakao derimot, gjorde at jeg skjønte at vintern er på full innmarsj andre steder i verden. Det blir vel i råd med julestemning tenker jeg. Bare desember begynner blir det julemusikk, juleverksted, julemarsipan og julekalender.

I helga var jeg i Santo Antonio, selvfølgelig mått jeg være så dum og ta på meg bukse, så det blei mildt sagt en svett dag. Vi fikk servert feijoada, og jeg må nok si at jeg er litt kresen, for jeg synes ikke den mørkebrune grøten med griselabber ser særlig innbydende ut, men hvis man klarer å unngå å tenke på hva den inneholder så smaker det veldig godt. Søndag oppdaget jeg forresten enda en raritet i hønegryta. To stk høneføtter. Jeg skjønner enda ikke helt hva som kan være så godt med dem, de ser jo ikke så smakfulle ut.

Thomas(ambassaden) kom innom en tur på lørdag og fikk smake knekkebrød med brunost. Han syntes fryktelig synd på høna "pai" hadde med hjem fra Santo Antonio. Jeg skjønte hva han tenkte, men jeg har vel på sett og vis vendt meg til at vi titt og ofte har ei høne i "hagan" med sammenbindte bein, som bare kan vente på å knekke nakken i løpet av kort tid.

Jeg skjønner nå at blogging kan bli vanskelig etterhvert, ettersom jeg nå sliter med å stave enkelte ord, samt å sette ordene på riktig plass i setningene. Jeg tror ikke jeg skriver så ille enda, så inntil videre kommer jeg til å fortsette. Hvordan det blir til våren er en annen sak.

Inger-Johanne

Simulado: resultat

I dag fikk jeg resultatet på "Simulado". Jeg veit ikke hva tallene sier, men det aner meg at det ikke gikk så bra. Lyspunkt: Jeg svarte mer riktig enn feil (riktignok svarte jeg ikke på halvparten av spørsmålene, så veldig stort lyspunkt er det ikke)

Vannkopper og duekræsj

Jeg sitter å tenker over hvor mye man kan forandre seg i matveien på tre måneder. Jeg har akkurat spist den fuglen jeg fant på kjøkkenbenken forrige fredag. Det viser seg at den hadde kræsja i vinduet og daua, så hvorfor ikke flå dyret og steike stakkaren i panna for å spise den etterpå?

Etter høner flådd på kjøkkenet, kaninstuing og kyllinghjerter på spidd overrasket det meg ikke så veldig at de også liker å spise fuglene som detter ned i fanget på dem. Litt småkvalmt var det allikevel å sitte og knaske på en vinge imens «pai» snakket om den desorienterte, dumme dueungen.

Fredag hadde jeg «simulado». Noe som vil si en mengde fagtekster på portugisisk, der man etterpå skal vurdere om påstander er sanne eller ikke. Det begynte bra med engelsk, «refererer «used to» til fortiden?». Gikk ikke fullt så bra da temaet gikk over til analyse av diverse kunstverk, gramatiske spørsmål, «meiji»- revolusjonen i Japan mm. Skjønte faktisk litt av en tekst om radioaktiv stråling, men på det tidspunktet var hjernen min så utkjørt at jeg fortsatte «dette høres logisk ut, hvis jeg i det hele tatt skjønner hva de har skrevet»-stilen. Jeg fant ut at man får minuspoeng ved å svare feil, så det var ikke bare å ta en sjangs heller. Det blir det spennende og se hvor mye i minus jeg ender opp.

I går tidlig var jeg i dyrehagen og så løver, pantere, pumaer, tigre, orangutanger, sjimpanser, papegøyer og alle andre typer dyr man kan forvente å finne i en dyrepark. Etterpå var vi en tur innom carrefour, spiste på giraffas og dro hjem. Var hjemme å gjorde ingenting resten av dagen. Om kvelden dro vi til Candanga for å hente «mãe» som dro til Santo Antônio torsdag. Og nå må jeg hoppe litt ut av historien.

For et par uker sida fikk Davi vannkopper, som de fleste veit er det en høyst smittelig sjukdom, så etter ei uke eller så hadde også Felipe blitt sjuk. De har ikke hatt noe særlig problemer med vannkoppene, hverken mange kopper eller mye feber. De har derfor vært i SA og lekt med de andre unga der. Arlene(kusine) har en gutt på under et år og har skydd Felipe som pesten i frykt for at lille Daniel skal bli smitta. Jeg sa i en eller annen forbindelse at man ikke tar det så tungt i Norge om unga får vannkopper, det er tvert i mot sett på som en sjukdom man må igjenom. Så hvis ungen enda ikke har vært sjuk kan man godt være sammen med et smittobjekt for bli det. Jeg, og også «mãe» og Rosenilda skjønner at det på ingen måte er så ufornuftig som det kan høres ut som(de blei litt sjokka når jeg fortalte at man i Norge gjerne vil at barna skal få vannkopper).

De fleste har hørt at vannkopper slår værre ut for voksne. For de som enda ikke har sett det med sine egne øyne kan jeg med hånda på hjertet si at det er helt sant. Det viste seg nemlig etter ei stund at Osmar aldri hadde vannkopper som barn. Det får han betale for nå. For voksne gir vannkopper utslag i et uvisst antall vannkopper (det er i mange tilfeller umulig å telle, da de i mangel på plass vokser oppå hverandre), feber, hodepine og brune negler. Det er ikke et pent syn (blant kjente går han nå under navnet «steinmannen») og minst av alt behagelig. Noka krysser nå fingrene for at han nå på et eller annet mirakuløst vis blir skånet. Når man ikke ønsker at barna får vannkopper blir sjansen for at man slipper unna som barn større. Det er ikke nødvendigvis så positivt (om du da ikke har planer om å låse deg inn i et tårn gjennom ditt voksne liv eller flytte til, og bo resten av livet, alene i Sibir.)

Ja, må vel så vidt hoppe inn igjen i historien. Vi dro derfor til candanga for å hente "mae" og for å se denne "steinmannen". Vi dro hjem igjen etter å ha spist skinke, ost og kjeks.

I dag har jeg bare nerda på rommet. Lagd oppsummering av andre del av tema vg2 og tegna planskisser over hybelleiligheter (en av mine merkeligere hobbyer). Jeg har spist resten av risengrynsgrøtrisen, som «mãe» hadde kokt opp og «pai» spiste sammen med det soltørka kjøttet til middag. Til sist spiste jeg deler av ei kræsja due.

Denne lekkerbiskenen fant jeg på kjøkkenbenken fredag

1. Skoledag

Latskap og lause tenner har ligget over meg de siste dagene, så det har blitt lite oppdatering. Den forrige helga kan oppsummeres i tre ord: varmt, varmere, varmest. Vi sov i Candanga hele helga. Lørdag grilla vi på «chácara»-en til CNBB med de ansatte på CCM. Søndag var vi i Santo Antônio.

Mandag hadde jeg min første skoledag:) Dette er nå min nye timeplan:

Mandag
Historie
Kjemi
Kunst
Geografi
Matte
Matte

Tirsdag

Portugisisk
Matte

Kjemi

Fysikk

Fysikk

Stil

Onsdag

Religion

Engelsk

Biologi

Portugisisk

Biologi

Fysikk

Torsdag

Matte

Kjemi

Portugisisk

Kjemi

Historie

Biologi

Fredag

Matte

Geografi

Engelsk

Portugisisk

Filosofi

Gym

Yes! Jeg slipper spansk!

Klassen min er ørlitegranne mer bråkete enn det jeg har vært vant til. (Gerd-Helene, klassen vår var/er nok bråkete, men hadde du møtt denne klassen her hadde du slutta å klage) De snakker og går rundt i klasserommet som de vil. Minst halve timen går med før det blir såpass stille at læreren kommer til ordet. Lærerne har enten gitt opp alt håp og gleder seg til det er slutt, prøver å være streng uten at det hjelper i stor grad ellers så bryr de seg rett og slett ikke og fortsetter å smile. Jeg må si jeg blei litt forundra den timen der kjemilæreren kommer inn i klasserommet, setter seg ned og bruker minst et kvarter på å dele ut retta prøver. Så bruker han nok et kvarter på å fylle tavle med notater. Det hele imens klassen skravler og går rundt omkring. Da han er ferdig ber han om stillhet, som han faktisk får, bruker 10-15 min på å forklare hva han har skrevet, så er timen slutt og han går ut.

Folka i klassen er greie, men jeg kan bare navnet til tre-fire stykker. Ganske mange ting klarer å klistre seg til hjernen min, men navn har aldri vært en av tingene. Det hjelper jo ikke at folk har navn som jeg knapt har hørt før. Ettersom jeg bare har gått på skolen i tre dager, så kan jeg vel ikke regne dem som venner enda, men i løpet av neste uke gjør jeg vel det. De er ganske kjappe på å kalle regne folk som venner.

Når det gjelder det som foregår i timene går det opp og ned hva jeg skjønner og gjør. Vi har ihvertfall hatt tre prøver de siste dagene. De har gått rett ned. Man får ikke brukt logikk for å svare på spørsmål når man ikke skjønner hva de spør om. Jeg har jo ikke akkurat øvd før prøvene, jeg har følt meg heldig om jeg har hørt om noe som kan ligne på noe jeg helt sikkert visste en gang. Hjelper vel kanskje litt når jeg får lært stoffet før jeg blir prøvd i det.

De første to mattetimene følte jeg meg veldig dum og skjønte ikke så mye av det han sa, men i går klarte jeg å gjøre oppgavene han gav oss - da blir man glad:D Når det gjelder fysikk og kjemi prøver jeg å lese om de samme temaene i de norske bøkene. Jeg har ikke portugisiske skolebøker, så det er den eneste måten jeg får fulgt med på. Det at jeg ikke har bøker utgjør vel ikke den støsrte forskjellen nå den første måneden, spørs vel om jeg hadde skjønt ordentlig hva som står i de bøkene. Problemet er jo at det blir vanskelig å skjønne de fagelige ordene. Heldigvis har heldigvis disse fagene mange internasjonale symboler.

Beijão

Historien om en blyantspisser

Historien om en blyantspisser er historien om «um apontador de lápis», om mine tre måneder med femten katolske misjonærer og om hvorfor jeg gav bort blyantspissere til «the padres» og ikke en eller annen dings fra Norge.

Nå er gjort gjort og sagt sagt. Diplomer delt ut og farvel gitt til personer jeg med stor sannsynlighet aldri vil se igjen. 31. oktober 2008 – siste kursdag og i morgen skal de døde æres.

Da jeg begynte kurset var jeg mer eller mindre lost. Jeg skjønte så vidt at frokosten skulle inntas på senteret, men det tok et par dager før det gikk opp for meg at jeg burde gå ut av huset for å vente på skyssen (en nokså naturlig ting å gjøre, men jeg var som sagt ikke helt meg selv). Til frokost blei jeg servert kaffe og varm melk. Tok en måned å bli vant til det og ihvertfall enda en måned før det smakte ganske godt (med riktig deler kaffe, melk og sukker).

Da jeg den andre dagen begynte med undervisning og så mine famten tildels godt voksne medstudenter sank vel mine forventninger til oppholdet. Det hjalp ikke at jeg fort forsto at de var misjonærer og de fleste prester, munker og nonner. Det gikk såpass langt at jeg den første måneden fortsatte i stor grad på grunn av ressursene familien la i kurset og ikke fordi jeg selv hadde så fryktelig lyst. Det var først da Rotary i Norge tok kontakt og jeg måtte ta et valg ovenfor meg selv om jeg ville fortsette eller ikke at det bedret seg. Man kan faktisk få mye ut av tre måneder med femten misjonærer.

Vi er, nei, vi var sju elever i gruppa mi: Sun Ju fra Korea, Anel fra Haiti, Marius fra Indonesia, José Maria fra Cost Rica, Onac fra Haiti, meg og Allan fra Fillipinene. Vi var sju elever og én blyantspisser.

Jeg har en blyantspisser av den tradisjonelle typen som sikkert kom på markedet for mer en tjue år sida. Den har et svart og gult lokk på en transparent boks og den kan spisse både tjukke og tynne blyanter. Jeg liker blyantspisseren min, men ikke mer enn at den kan byttes ut. I løpet av det tre måneder lange kurset rakk Anel å legge sin elsk på blyantspisseren min. De andre var likedan.

Hvordan forklare greia med blyantspisseren min? Det er en veldig intern sak, men jeg kan ikke unngå å skrive om den. Til det har den fylt for mye tid de siste tre månedene.

Jeg kunne blitt rik hvis jeg hadde fulgt Raquels råd og lånt den ut for ti reais per kvess. Det vanligste spørsmålet jeg får her er vel ikke egentlig om nordmenn dusjer hver dag eller om det er kaldt i Norge, men: «Inger, seu apontador?» Det gikk tilslutt så langt at da Anel ville spørre om e-mailadressen min fant jeg fram blyantspisseren min før han rakk å si noe.

Da jeg «flytta over» til tyskerne i et par uker for å øve inn teater blei de andre fortvila, eller kanskje forbanna? (Hva veit vel jeg? Var ikke der, men det var sånn Raquel forklarte det.) Ikke først og fremst fordi jeg jeg var borte i et par timer hver dag, men fordi de ikke lenger hadde blyantspisser.

Da jeg mista spissern i gulvet hoppa Anel over pulten for å «redde» den.

«Meu apontador» har vært gjenstand for mang en komisk situasjon. Disse tre månedene hadde virkelig ikke vært de samme uten og jeg kunne rett og slett ikke gi noe annet enn blyantspissere som avskjedsgave. Det er min ganske kjedelige, tradisjonelle blyantspisser fra Dahle som inneholder de fleste minnene fra de siste tre månedene.

Obrigada por tudo amigos! Boa sorte com seu missão:) Estarei com saudade de vocês.

Jeg har aldri vært i Afrika,

men jeg veit hvordan det er å kjøre på veiene der.

Det er onsdag kveld og jeg kunne vel strengt tatt ha oppdatert før i dag hvis jeg ikke hadde vært altfor lat. Har hatt besøk av Rosenilda, gutta og Noka (han kom riktignok innom en snartur). Har øvd på en kjærlighetssorgsang som vi skal synge i morra. Den er ikke min favoritt, men det får vel gå. Spist maisgrøt med kanel:) nam nam. Ordna litt forskjellig, men ellers ikke gjort noe verdifult arbeid. Hadde nest siste kursdag i dag, noe som ville si siste dag med undervisning. Vi endte opp som fire elever...

I går hadde jeg program hele dagen (det endte ihvertfall opp slik). Først kurs, så middag, lekser: var ganske flink, lagde en oversikt over regelmessig bøying av verb i portugisisk. Ringte hjem og snakka i tre timer:) jeg rakk dermed ikke å gjøre ferdig leksene, så de måtte jeg gjøre litt innimellom timene i dag. Dro på grilling og møtte Jan Haraldtseth kl 19.00. Fungerte som tolk, (han kunne ikke portugisisk mamma, eller var det pappa som trodde det? Samme kan det være, det var feil) gikk ganske greit, men gikk litt surr, snakka portugisisk med Jan og norsk med «mãe», noe som fungerte ganske dårlig. Møtte Felipe som var i Norge i totusen og husker ikke, så fikk snakka på norsk om sure rips og rølpefester(nordmenn har for vane å drikke litt mer enn de gjør her. Det at vi har forspiel så fest og etterpå nachspiel er ganske spesielt for dem). Å ja, det glemte jeg nesten: jeg spiste kyllinghjerte og det smakte greit, litt seigt, med lite smak, men hvis jeg hadde klart å glemme hva det var kunne jeg sikkert spist mer.

Mandag forsov jeg meg og mista skyssen, så jeg blei hjemme og sløva. (Jeg hadde heldigvis en litt bedre grunn også)

Fredag kl 12.45 blei jeg kjørt til «Hotel Nacional» for å møte de andre utvekslingsstudentene. Minibussen skulle i utgangspunktet gå klokka 13.00, men jeg befinner meg i Brasil, så den dukket ikke opp før 15.00. Vi kjørte de fire timene til Chapada das Veadeiros klare for hyttetur:) Vi fant fram til hyttene som hadde en ganske merkelig fordeling av soveplasser. Hver etasje hadde fire senger: to var minst 1,20 m i bredden og de to andre var sikkert bare 60 cm og så ut som innrammede madrasser på gulvet. De funka fett for et par døgn de også :) Vi spiste på pizzaria om kvelden, dro hjem, spilte kort og gikk tur i måneskinn. Jeg hadde ikke tenkt over hvor mye jeg savnet noen stjerner på himmelen (det meste man kommer opp i her er ti stk). Himmelen var full av stjerner, men ingen kunne finne karlsvogna på himmelen som var snudd på huet (Jepp, orion sto på huet)

Lørdag var det opp å stå kl 06.30, for takket være Miguel hadde alle fått beskjed om å møte opp til frokost kl.07.00, problemet var at frokosten ikke begynte før 07.30. De hadde et bredt utvalg av kaker og brød, men desverre hadde de heller ikke der mer enn ost, ost og skinke. Jeg har gitt opp å finne noe annet. Vi fikk beskjed om å spise mye, og med god grunn, det skulle nemlig vise seg at vi bare skulle få en toast, et eple og en energibar i løpet av de neste tolv timene.

Med vår timeplan kan man aldri regne med å komme av gårde til avtalt tid, men i eleve-tida var vi framme ved nasjonalparken. Parken er bare tilgjengelig med guide, noe som har sine fordeler og ulemper. Man slipper og gå seg bort, jeg stoler ærlig talt ikke helt på friluftserfaringene til ROTEX, så det var greit. Man må følge guidens tempo, som er bra fordi man kommer fram før det blir mørskt, men som kan være ganske slitsomt i solsteiken med litt for lite vann (les: hodepine). Jeg lot meg desverre ikke imponere noe fryktelig over naturen der jeg gikk og svetta, men da vi kjørte rundt i området i vår altfor lille buss og kunne se ut på de grønne toppene som stakk opp i hytt og vær føltes det som om jeg var med i en film fra et eksotisk land:)

Etter to timer kom vi fram til den første fossen. Da var vi alle ganske så lykkelig for å kunne hoppe ut i vannet.

Etterpå gikk vi i en halvtime til og kom fram til et annet fossfall hvor vi kunne dusje i fossen. Noe som ikke er helt vanlig for meg, men det gjør det ikke mindre gøy:D (egentlig er ikke gøy det riktige ordet, men veit ikke helt hvordan jeg skal forklare det)

Så bar det hjem igjen, solbrente, sårbeinte, tørste, sultne og slitne.

Søndag dro vi til «Vale da Lua» (= månedalen). Det var bare ti minutters gange etter bussturen, men svetta ikke noe mindre for det. Rakk og tenke en del ganger på hvorfor jeg hadde valgt å reise til Brasil før vi kom fram. Framme bar det rett ut i vannet, som var litt kaldere, men ikke desto deiligere. Grunnen til at stedet heter «Vale da Lua» er sannsynligvis på grunn av landskapet. De som var vært i helvete (og nå tenker jeg ikke på djevelens hule) kan se for seg at det ligner litt. Jeg, Inza, Austin, Sharif, Ramay og Julian dro på «oppdagelsesferd» ved å følge de gloheite steinene et stykke. Måtte inrømme at vi hadde driti oss ut da vi tilslutt ikke kom lenger, og fordi vi hadde hoppa ned i vannet, ikke visste hvordan vi skulle komme oss tilbake. Heldigvis fant vi en vei uten å risikere liv og helse. Angrer ikke på at jeg gjorde det, men det frister ikke til gjentakelse, ihvertfall ikke med tanke på de gloheite steinene vi hele tiden måtte gå på (og da mener jeg så varme at du er redd for å ta fyr hvis
du blir stående litt for lenge på et sted).

Det var igjen toast til lunsj, men ettersom vi hadde begynt å gå tom for mat(og det var i utgangspunktet ikke et hav), måtte vi dele broderlig, men ingen sure miner for det.

Dro tilbake til hyttene fornøyde, en del var blitt ganske solbrente, i den knøttlille bussen med flere mennesker enn seter. Fikk ikke tid til å skifte, fylte bare opp med bagasje og snudde nesa hjemover. Jeg kan si at det er ganske liten plass i en minibuss, fylt med bagasje og ihvertfall tre mennesker for mye, men vi stoppa og kjøpte is og alle var i godt humør. Alt hadde gått veldig bra om ikke bussen hadde fått motorproblemer og så vidt fikk kjørt fram til en by to timer hjemmefra. Der blei vi faststående i to timer før en annen buss ankom fra Brasília. Den var større, vi var lykkelige for å kunne bevege oss igjen, selv om mange skulle ønske turen ikke hadde vært ferdig, og alle sovna ganske fort (hmm.. det vil si, jeg sovna ganske fort, så jeg veit strengt tatt ikke hvor fort de andre slukna)

Kom sliten og sulten fram kl 24.00. «Mãe» lagde spagetti med pølser, jeg tok en dusj, spiste og la meg. Hadde tenkt til å stå opp dagen etter, men våkna fem minutter etter at Osmar hadde dratt, kledde på meg gikk ut for så å snu kle av meg og sove tre timer til.

Når det gjelder veien er det noe som må prøves, for den kan ikke beskrives. Hvis du kan tenke deg hvordan det føles og kjøre opp den første bakken i en berg-og-dal-bane i den samme farten som du kjører resten av banen begynner du å nærme deg:)


Hvem har julegaveønsker?

Nå veit jeg ikke hva jeg er, men for et sekund sida var jeg verdens lykkeligste

Viver!
E não ter a vergonha
De ser feliz
Cantar e cantar e cantar
A beleza de ser um
Um eterno aprendiz...
Ah meu Deus!

Uka har gått opp og ned. Egentlig hadde jeg planene klare for blogginnlegg både mandag og tirsdag, men det blei ikke til at jeg skreiv noe.

Mandag var jeg lykkelig! Endelig kom vi fram til noen verbtider på kurset som jeg skjønte uten store problemer. Nå er det kanskje merkelig å bli glad for noen verbtider, men jeg har ikke kjent meg så glad på lenge. Lykkerusen varte bare et par timer, men allikevel:) Endelig! De fire verbtidene var: «Jeg har spist mange vannmeloner i Brasil» - «Jeg hadde spist mange vannmeloner i Brasil...» - «Jeg ville ha spist mange vannmeloner i Brasil...» - «Jeg vil ha spist mange vannmeloner i Brasil...». Det kan kanskje virke litt merkelig at jeg ikke har vært borti ihvertfall en av disse før, men det finnes en god del verbtider i portugisisk. Itillegg skal jo alle verb bøyes i person og antall, det finnes tre typer regelrette verb, med diverse unntak i de forskjellige gruppene og selvfølgelig finnes uregelrette verb også. Dessuten har jeg jo (heldigvis)lært litt annet enn verb på kurset.

En annen grunn til å være glad: Jeg dro til tannlegen. Vel, jeg liker jo ikke noe mer enn andre å dra til tannlegen, men ettersom dette var min n-te tur til en tannlege i Brasil blei jeg veldig glad for det han sa. For det første: han skal snakke med Borge, så han skal kun fortsette Borge sin jobb. IKKE begynne med sine egne greier. For det andre: med stor sannsynlighet slipper jeg å bytte regulering:D det hadde vært digg, tanken på å gjøre alle de greiene enda en gang frister jo ikke så veldig, men må jeg, så må jeg. Til sist: til forskjell fra de andre mente han ikke at saken min nærmest er umulig, og at jeg med litt hell kan jeg bli ferdig før jeg drar tilbake til Norge.

ÜÜÜ

Tirsdag gikk humøret litt opp og ned. Enkelte ganger kan jeg dette litt ut i «et hav av hjemlengsel» (fordi hav høres bedre ut enn "en pytt av hjemlengsel":P). Nok om det. Siste kursdag skal vi ha diverse aktiviteter og gruppearbeid, så jeg fant tekst og melodi til «O que é, o que é», ja vi skal synge en sang. Printa ut tekst til alle, skreiv på hvor de kunne finne teksten på nettet og at de kunne finne melodien på youtube hvis det skulle interessere noen. Kopierte sangen over på mobilen og en minnepenn og følte i det hele tatt jeg hadde gjort en ganske grundig jobb. Hva får jeg igjen? Jo, folket vil ha sangen på CD. Ei datafil er ikke nok for å øve inn en sang. Det endte med at Shona skal finne en annen sang(med CD) til i morgen. Ok svarte nå jeg og tenkte på generasjonskløft.

Onsdag så vi «Bicho com sete cabeças» på kurset. Hvis du føler for å kjenne lysten til å tute høylydt eller slå ned noen er dette filmen for deg. Filmen handler om forholdet mellom en far og en sønn. Hvordan et lite problem kan bli stort fordi man ikke klarer å se at det faktisk er lite. Om dopmisbruk og ungdomsopprør, men først og fremst er det en sterk kritikk av brasilianske psykiatriske sykehus. Filmen er basert på en periode av livet til Austregísilo Carrano Bueno. Anbefales, men ikke for personer med svake hjerter.

Eu sei, eu sei
Que a vida devia ser
Bem melhor e será
Mas isso não impede
Que eu repita
É Bonita, é bonita
E é bonita

God mat og mindre god mat

Det er søndagskveld og jeg merker at det er ei stund siden middag. Som forøvrig var Feijoada. Tradisjonelt sett inneholder den mørke bønner med svinetryne/-ører/-hale/-labber/-ribbein/-hud, «couve» (en slags salat med sterk smak) og appelsin. Heldigvis spiste ikke vi en fullstendig tradisjonell feijoada, kutta ut en del svineorganer (beholdt endog labbene) og la til pølse, oksekjøtt, farofa og ris. Jeg har enda tendenser til å kjenne maten komme opp igjen når jeg ser folk slurpe i seg dyrehud, men det går vel over etterhvert.

Ellers har det ikke skjedd så mye, Candanga-folket har vært her hele dagen, foreldra til «mãe» og Rosenilda også. Dessert: sjokoladekake:D, Monique kom med bestemora si, surfa på nettet. Jepp, det var det.

I går reiste jeg rundt i DF i regnvær, med shorts og t-skjorte(litt dårlig klesvalg, men jeg ender som regel opp slik, enten tar jeg på meg for mye eller for lite). Først var det grilling/bursdag hos broren til «pai» i Taguatinga. Der var det en fyr som helte innpå minst seksti småchiliÖ. De fleste som etterpå hørte det, kunne ikke si annet enn at han var gæern. Noen trodde vi hadde sett det på TV, andre igjen lurte på om han overlevde. Så vidt jeg veit lever han enda. Jeg tror ikke det er store sjanser for at jeg kommer til å se noe sånt igjen.

Etterpå dro vi til foreldrene til «pai» i Santo Antônio. Blei ikke der så lenge, foreldrene hans er gamle og hukommelsem til dels deretter. Så det bar av sted til foreldrene til «mãe» og alt folket som møtes i huset der hver helg. Spiste kake og popkorn:) Satt på med «Noka» hjem. Dro innom «Samambaia» for å hente en vask, stoppet i «Candangolandia» for å hente bil og for å prate. På veien derifra var vi innom et supermarked for å kjøpe inn diverse til dagens «almoço». Tilslutt var vi hjemme igjen.
Så litt av «high school musical» og «era do gelo 2» (istid), leste ut "de beste blandt oss" før jeg stilte klokka en time fram og la meg. Sommertid here we go.

Fredag gikk forøvrig forbi uten store problemer. Holdt fordraget om barnearbeid. Gikk i forhold til mine portugisiskkunnskaper bra:) Spiste pizza og Cupuaçu(tror det skrives omtrent slik) godteri/kake/is hos Monique. Den første retten mer smakefull enn den andre, men begge glir ned.


Og da var dette referatet over:P

Problematiske togskinner

Gårsdagen starta heller dårlig. Vondt i magan og tannlegetime kl 08.30. Det vil si, når vi kom fram til tannlegen viste det seg at vi ikke skulle vært der før 10.30. Blei en times venting på et stengt kjøpesenter før «pai» kunne hente oss. Vi dro hjem, for så å returnere ganske fort.

Etter tannlegetimen følte jeg meg heller dårlig, hun fortalte meg at jeg har mer eller mindre underbitt, selv om det fortsatt ser ut som om jeg har overbitt. Om jeg ikke presser undertennene tilbake i kjeften kommer jeg til å få kjeveproblemer i framtida. Hun hadde ikke lyst til å behandle meg ettersom det fortsatt vil ta to år å fikse tenna mine og at det derfor er tull å begynne med noe her, for så og beynne med noe annet igjen når jeg kommer hjem til Norge... «Så hva vil du gjøre?» Si det, jeg er ikke tannlege, så hvordan skal jeg vite hva jeg bør gjøre og ikke gjøre?

Det endte med at vi dro til en annen tannlege, hun vi var hos første gangen, men som vi bytta ut for å finne en nærmere. Hun hadde en annen mening og ville bare stoppe underkjevens "framover" vekst, (bedre enn å gå tilbake til overbitt ihvertfall). Dessuten hadde hun et mer positivt syn når det gjaldt om det ville være et poeng å gjøre det. Så satt opp time for dokumentasjon i dag(må gjøre alle bilder og diverse på nytt, men kan heldigvis gjøre det med reguleringa på).

Jeg var i bedre humør etter den andre, eller tredje, tannlegeturen og følte at reguleringsproblemet snart ville være løst. Men den gang ei, i dag ringte Rita, inbound coordinatoren for å si at hun hadde ringt etter meg i helga og i går. «Mãe» sa at vi hadde vært hos tannlegen for å ordne med reguleringa mi – og hva endte det med? Jo, det er Rotary som har det største ansvaret for meg, derfor må Rita snakke med flere i Rotary og så en tannlegespesialist de har kontakt med. Det er sikkert vel og bra at alt blir gjort på den riktige måten og for alt jeg veit kan det hende han er bedre enn de jeg har vært hos, men for øyeblikket er det viktig for meg å komme igang med behandling igjen. Så nå håper jeg Rotary overrasker og viser seg fra en effektiv side.

Dette blei et innlegg om reguleringa mi, men har ikke skjedd så mye annet de siste to dagene (bortsett fra at jeg har jobba med et prosjekt om barnearbeid i Brasil).

Vi sees:)

Tilbake til barndommen

Så blei det igjen ei sein oppdatering, delvis på grunn av dårlig tid, resten kommer av latskap. Her jeg sitter har jeg klart å se for meg at det er onsdag, selv om jeg trodde det var tirsdag. I min del av verden er det jo fortsatt tirsdag så min sammenblanding skyldes at jeg stoler mer på kalenderen enn hodet, men glemmer at jeg ikke har stilt klokka og at den er 01.16 et annet sted i verden. Konklusjon: jeg trenger ikke ha like dårlig samvittighet for å utsette prosjektarbeid og bloggoppdatering.

Fredag var Felipe her, noe som resulterte i mange omganger med «Ben 10(ten/dez)» kortspill uten mange muligheter til å vinne. Han hadde en stor fordel av at jeg ikke veit hvem som er sterkest av «fire armer» og «omnitrix» og kunne i grunn tilpasse etter forholdene. I åtte-tida dro vi til Candangolandia for å sove over. Ikke at vi gjorde noe spesielt hverken kveld eller formiddagen etter, men det var heller aldri meningen ettersom dette kun er en form for sosial sammenkomst. Jeg veit jo ikke men tror Felipe likte det godt ettersom han kunne fortelle meg om en actionfigurs liv og lære i x-antall timer. Det var vel med tanken om å ikke gidde å være like snill leketante neste gang, jeg dro derifra lørdag.

Lørdag kveld var det klart for «boliche» med Monique, Harumi og Rafael – og jeg vant!:D hehe! Det vil si, i andre omgang kom jeg og Rafael likt. Han blei ikke spesielt glad for seieren min, men her nede føler jeg det er ekstra viktig å vise at jenter duger like bra som gutta. For det er ikke den gjengse holdninga. Neida, de undertrykker ingen, men damer gjør ikke mer «mannfolk arbeid» enn det som er helt nødvendig. (Skal ei hylle settes opp venter man til man er to karer i huset). Litt ute av sporet nå. Ja, etter bowlinga bestemte vi oss for å se på kino, «A Guerra das Rochas», som var morsom, men samtidig litt for dum. Jeg kan ikke bedømme om replikkene var veldig gode eller ikke, ettersom filmen var brasiliansk og at jeg først og fremst, stort sett, skjønner hva de sier, ikke om det var en bra måte å si det på.

Neste dag var det igjen tid for å teste min evne til å være fleksibel. Jeg hadde kvelden før spurt Letícia om når vi skulle være klare til å dra og fått 10.00 som svar. Jeg var ikke helt sikker på hvor vi skulle, hadde kun hørt noe om «parque da cidade», men tenkte at det fikk jeg ta dagen etter. Sto opp, trodde jeg hadde relativt god tid, men 09.40 kommer Letícia og sier at vi må gå. Farvel frokost. Fikk så vidt med meg at de andre hadde håndklær over armen, så fikk revet med meg badetøy. Følte meg i grunnen ganske teit der jeg gikk ned med de andre mot en av klubbene nedenfor, men det gikk over etter en gratis is og «cachorro quente». Det var tross alt på tide å feire barnas dag, selv om jeg ikke føler meg så veldig som en unge lenger. Blei en del volleyball, en omgang med skumfotball, en veldig rask tur i bassenget og en del gåing fram og tilbake. Alt i alt var dagen bra, tatt i betraktning lite ordentlig mat og mye varme.

Hjemme igjen fikk jeg sjokolade:) Letícia CD-en til «Jonas Brothers» - det var dessuten både show og film på disney, så kvelden hennes var reddet. Jeg blei med «mãe» og «pai» på revy (tilbake til 90-tallet). Og bortsett fra at jeg ikke skjønte halvparten av vitsene på grunn av mangel på informasjon om populærkultur i Brasil på 90-tallet var det bra.

Kurs er kurs og det eneste som varierer er verbtider og temaer. Det eneste uten om det vanlige denne uka var kaffe uhellet mitt i går. Heldigvis fikk jeg låne klær av Mary, så jeg slapp og gå rundt og se ut som om jeg hadde tisssa på meg.

Spilte broren til «Guitar Hereo» i går, på data. Mistenker sterkt herming hos den ene eller andre parten. Hittil foretrekker jeg playstation varianten, men mulig det hadde vært et bedre spill om Naiara og Lelê ville bytta sang en gang i mellom.

Tomattryne

Jeg hadde tenkt å starte dette innlegget med et eller annet om mine ørten myggestikk. Men jeg sitter ikke med knærne under haka for å unngå myggfarmen under skrivebordet, men i stua med røde skuldre og kinn som gjør at jeg, uten stolthet, kan kalle meg tomattryne. Jeg kommer tilbake til hvorfor.

Jeg har prøvd å lese fysikk og kjemi, med større og mindre hell. Jeg har ikke et hue for fysikk og det hjelper jo ikke at jeg sovner med boka i fanget etter en halvtime. Det var stort sett slik mandag og tirsdag gikk, jeg leste «De beste blandt oss», irriterte meg over atten myggestikk, så «Central do Brasil», «Sannheten om rødhette» og sikkert et par andre filmer som jeg ikke lenger husker.

Tilbake til tomattrynet. I går dro to sardinbokser fra CENFI til et stykk «chácara» utenfor byen. Hvorfor sardinboks? Ikke bare fordi Raquel sa jeg kunne dra tilbake til Norge å fortelle det slik, men jeg veit ikke om noe bedre bilde her og nå. Resultatet av sytten personer på tretten bilseter og ei hvit folkevogn, som får selv en som ikke var påtenkt på 60-tallet til å tenke «Peace & Love», gir meg kun en sterk fornemmelse av fisk på boks.

Uansett, vi kom oss alle fram uten utbrudd av klaustrofobi. Det blei en dag med MANGE timer i bassenget, ikke fordi det var så veldig varmt, men når jeg etter tredje gang på to måneder fikk mulighet til å svømme ville jeg ikke kaste bort muligheten(veit jo ikke når jeg får bade neste gang). Min ikke lenger mjølkebleike, men flammerøde hud, kommer delvis av al tida tilbragt i bassenget og delvis av at jeg, som nordmann(?), valgte å slappe av i sola og ikke i skyggen som de andre, som forøvrig ikke ønsker å bli det grann mørkere i huden (til forskjell fra meg). Alikevel er vel den største grunnen at jeg ikke brukte nok solkrem... Noen som sa naiv nordmann?

I dag har jeg heller gjort veldig lite, en del timer gikk med på nettet. Ikke bare for å sjekke ut facebook, men også for å finne info om barnearbeid i Brasil. Den neste og siste(?) store oppgaven, før kurset slutter og jeg må klare å bevise en god del mennesker om at jeg kan klare videregående på portugisisk.

Etter et uvisst antall timer kom «pai» med enda ei pakke fra Norge:D jeg veit ikke hva jeg skal si for å takke, men er det noen ganger jeg virkelig føler for å la tårene renne er det når jeg får hilsner hjemmefra – så tusen hjertlig takk!

Vi sees neste juli ü

Teater, indisk dans og froskelår

Tusen trillioner takk for gaver, brev, nyheter og godteri Ü

Jeg har vært og er for øyeblikket igjen uten internett, så har blitt lite til oppdatering i løpet av uka, men jeg håper det ordner seg i løpet av dagen.

Begynnelsen av uka gikk med til forberedelser av teaterstykket «O Namorador ou a noite de São João» som ble vist frem tirsdag 30. Det gikk ikke helt bra, ettersom jeg surra sammen en del replikker

og glemte andre. De andre hadde ikke lært seg rollene utenat (jeg klager ikke, ettersom jeg hadde den minste rolla), så det blei til at de festa små lapper med replikker på motspillerene, leste inn i hatten, eller diskret(?) leste fra lapper de hadde lagt på bord og benker. Uansett problemer, vi kom oss igjennom hele stykket og etterpå var det popkorn, kake og andre godterier(f.eks. Maisgrøt og peanøtt-klubber).

Onsdag var det tilbake til den gode, gamle gruppa mi:) Kun en måned igjen før kurset er slutt. Fortsatte å øve på forskjellen mellom K-lyd og G-lyd, hvordan å uttale «lha, lhe, lhi»-lyden (lja, lje, lji) og pugge preposisjoner. Som jeg trenger sterkt, men som ikke alltid er like lett, ettersom det ikke alltid bare er å oversette norske preposisjoner til portugisiske. Man studerer for eksempel ikke noe, men om noe.

Torsdag, jeg tror det var torsdag, var jeg inne på ambassaden og hilste på ambassadøren, Turid og Inge(jepp, «pai» klarer ikke forskjellen på navnene), den nye funksjonæren. De har et bibliotek med norske bøker, der jeg kan låne bøker hvis jeg får lyst til å lese, skal ikke se bort i fra det. Selv om «Lia» (lærer) sier at jeg kun skal lese portugisisk.

Da jeg kom hjem fredag fikk jeg en gledelig overraskelse: brev, godteri, blader, Donald pocket, undertøy og sminke fra Norge:D

Etterpå så jeg «Efeito borboleta» (the butterfly effect) sammen med «mãe» og Letícia før jeg dro på asiatisk aften på CENFI.

Blasius, Allan, Sun Ju og Marius lagde en bra fest, som var veldig annerledes. Den begynte med aperitiff: vin, caipirinha, ost, skinke og oliven. Etterpå gikk vi til bords, men før vi spiste holdt Marius bordbønn, så da fikk jeg øvd meg på å gjøre korsets tegn. Jantar: Sushi uten fisk(men smakte hav på grunn av de grønne tang-greiene utenpå risen), nuddelsuppe(ekstra hot), makaroni med grønnsaker og ris og kylling. Dessert: gul, kokos/ chasew-nøtt grøt. Etterpå var det klart for presentasjon av landene, det begynte med en velkomstsang, med portugisisk tekst og indisk melodi(noe spesielt), så vasket de hendene til alle som var til stede(nok en asiatisk skikk) før vi fikk et kjede av blomster. Igjen drøyde presentasjonene, men fikk sett Sun Ju gjøre koreatisk gymnastikk, Allan danse med bambusstenger (lignet på å hppe strikk, men istedenfor strikk, to bambusstenger), Blasius fortelle om hellige rotter, stekte rotter og se bilde av en hund klar til å spises (knapt sett noe kvalmere), samt lære å si «jeg elsker deg» på et indonesisk språk. Det endte opp mye mer underholdende enn den europeiske presentasjonen. Etterpå dansa vi indonesiske og indiske danser:

Lørdag morgen sto jeg opp halv åtte for å dra til Santo Antônio. Vi var innom x-antall stoppesteder på veien. Candagolandia, et hus de har i «djup bekk», den faste fruktbua for å kjøpe vannmelon ++.

For tida er det valg i Brasil (omtrent som kommunevalg, men allikevel veldig forskjellig). Derfor er det en del bråk i S.A. (Brasília har ikke rådhus, derav ikke valg her). Lange bilkøer av biler med bilder av kandidater, med høytalere på taket, tagging på vinduene, busser og biler stappa med folk. Russetog?

Dagen var varm, jeg trodde jeg skulle svette meg ut av mitt gode skinn. Angret på at jeg hadde tatt på meg bukse, men på den annen side hadde ikke en shorts hjulpet nevneverdig i varmen. Det var ei dame der som gav manikyr og pedikyr. Jeg bestemte meg for å fiske tåneglene ettersom jeg uansett ikke kan ha så lange negler på fingrene. Hun syntes det var rart jeg aldri hadde gjort det før, men det er da ikke så veldig vanlig i Norge. Jeg visste ikke at de klippet av hud rundt neglen, så det var en ny erfaring, men for min del utgjorde det mer smerte enn det var verdt. Blei fint, men er ikke den største fanen av lakka tånegler. (Ihvertfall ikke hvis tåneglene er lange, for meg kunne man like godt anskaffa seg klør)

Da vi kom hjem blei det gjort klart til «ost- og fiskegrilling». Det var nok av insekter, kom heldigvis ikke inn i huset denne gangen, men klypedyr i håret og tusen daue mygg på gulvet er ikke det mest delikate når du sitter å spiser. Noka, Rose og ++++ kom, Davi fant ei lita vennine i Rafaela. Etter all maten, (alle, utenom Noka, spiste altfor mye) prøvde de å finne noe bra musikk, uten mye hell, men det blei "doido-dansing" alikevel.

I dag har jeg surra hjemme. Fått vite at familien til Osmar spiser frosk:S og at de tviler på at jeg kommer til å klare brasiliansk skole. Jeg håper jeg klarer å ta begge deler som det kommer og trøster meg med at jeg slipper å spise hund eller rotte.

Beijos

Inga-joHanne (Davi, kan hele fornavnet mitt, med skikkelig trykk på H-en i Johanne)

På an igjen...

Så var det på an igjen...

Fredag var jeg på CENFI hele dagen, først hadde vi prøve fra åtte til eleve. Det gikk heller dårlig, jeg husket ikke de uregelrette particípio-ene, eller når man skal bruke de forskjellige preposisjonene – og det var vel stort sett det testen gikk ut på å huske. (Bortsett fra å tolke en sang). Gjort er gjort, nå veit jeg noe av det jeg må øve på.

Etterpå var det mest venting fram til klokka blei halv to – på tide å pynte til fest. Og etterpå lage lefser, som er en historie for seg selv. Etter mye «hæ og hva» fikk jeg forklart og de skjønte hva natron var (lettere for svenskene det der, for heter nesten det samme: bikarbonat). Men etter å ha sett litt rundt på nettet tror jeg faktisk ikke natron er et godt erstatningsmiddel for hornsalt, men for bakepulver(som de skjønner hva er). Ja, ja... Tok oppi begge bakepulver og natron jeg og håpet på det beste, men den gang ei. Problem nummer to: jeg tror ikke det finnes desilitermål i Brasil. Hvordan måle opp 3dl melk? For meg er svaret et desilitermål. Det viste seg imidlertid at kokken ikke visste hva et desilitermål var. Det var vel da jeg begynte å føle meg litt lost. Så hva gjør man? Bruker et glass... Problem nummer tre: knadde ikke inn nok smør, noe som resulterte i at deigen ikke blei «veldig fin» men veldig klissete – som igjen gjorde det umulig å kjevle tynt nok og dermed endte lefsene mine opp med å se ut som lapper... De smakte vel ikke helt som lefser heller, men tyskerne likte dem, så jeg endte opp halvfornøyd med resultatet.

Etterpå: presentasjon av Norge, og ettersom Norge er lengst nord i Europa av Italia, Tyskland, Irland og Norge så begynte jeg. Det gikk relativt greit, men snakket nok litt lavt. Vi hadde på forhånd avtalt at hvert foredrag skulle vare et kvarter, noe som vil si et ganske kort foredrag, men jeg hadde vel et litt døvt øyeblikk og glemte at de fleste er prester eller noe som ligner. Det som skulle ha vært et innslag på en times tid endte opp med å vare i over to timer. Jeg veit nå at det finnes veldig mange turistattraksjoner i en eller annen by i Italia, blant annet en kafé hvor døra alltid står åpen...

Da Italia var ferdig litt over ti ville «mãe» eller «pai» eller Letícia (jeg veit ikke hvem) hjem, men jeg fikk ihvertfall med meg den kjedelige parten av festen (joda, det var litt interessant å se bilder av Yvonne, Jeniffer og Nicole under tittelen «vi har søte jenter i Bavaria»:P)

Lørdag forsov jeg meg:( (veit ikke hvor mye det tilslutt hadde å si, ettersom vi sikkert var i Candangolandia en times tid før vi dro videre). Vi dro og så det første huset til JK i Brasília, så nå er det ikke lenge før jeg lager meg et diplom - «Du har herved sett alt som er å se i Brasília» - som jo i grunnen er ganske bra:)

Dro til Monique seinere på dagen. Jeg lurer på om jeg snart skal ta hintet, hver gang vi snakkes sier hun nemlig at Brasilianere er veldig fintfølende og at de sier veldig lite rett fram. Hvis du for eksempel ikke har lyst på noe du blir tilbudt (f.eks. juice) skal du ikke svare nei, men «njaaaaa» eller «i morgen», «neste gang vi møtes». Jeg veit ikke om hun skjønner at det er vanskelig nok for meg å si noe i det hele tatt, om ikke jeg skal begynne å snakke i koder også.

Vi tok ihvertfall t-banen til «Parkshopping» - jeg skulle vise vei, det gikk vel sånn «bob-bob», men vi kom da fram:) så kjøpte jeg billettene, en idé hun hadde fått av ei venninne. Sånn skal jeg lære portugisisk. Så «Mamma Mia» enda en gang.

I dag dro vi på «verdens marked» der de hadde palestinske boder, kenyanske, egyptiske, russiske, peruanske osv. Passa fint at jeg glemte å ta med meg mer penger (bør nemlig ikke gå med mer en 50 reais på deg omgangen og glemte og fylle opp lommeboka etter i går). Det var smykker, klær, tallerker, vesker, tepper, lamper, godteri og diverse andre duppeditter. Spiste på Giraffas igjen.

Etterpå har jeg gjort lekser, «mãe» har gått igjennom hele arbeidsboka mi... Igjenom alt det teite jeg har gjort feil. Sier hun skal begynne å spørre meg masse plagsomme spørsmål (hennes ord) «hva gjør jeg nå?» «hva er dette?» for å sjekke om jeg husker. Lurer på om dette har noe å gjøre med at jeg ikke huska de uregelrette particípio-ene på fredag.

Har sett store deler av et par filmer og spist couscous med smør og melk. Og så var også denne helga over. I morra har jeg vært her i to måneder.


Inger-Johanne

Mamma mia!

Lover ikke en lang utlegging om den siste uka selv om jeg ikke oppdaterte noe forrige søndag. Var uten internett i tre dager, og man merker at man plutselig er veldig isolert fra resten av verden uten. Det passa ekstra fint ettersom jeg skulle lage en presentasjon om Norge – som jeg skal framføre i morra kveld- og manglet diverse bilder. Nå er det datamaskiner og nett på CENFI så det ordnet seg jo. Ja, ei lita oppdatering da:

Fredag: var i Pirenópolis:) som jo i grunnen burde få mere plass her en den kommer til å få. Byen var fin, husene er veldig annerledes fra Brasília, hvite med knalle dører og vinduer. Var kjempe varmt, bada i et fossefall (eller en kulp litt nedafor mer presist), spiste masse mat – restauranten vi spiste på tilbød oss og komme tilbake seinere for å spise gratis, og da sier man jo ikke nei:)

Lørdag: skulle egentlig til «sommerhuset» å vaske det, men vannet var stengt av eller noe, så vi dro å spiste på «Giraffas» i stedet.

Søndag: dro til Santo Antonio igjen og møtte små og store:) litt slitsomt var det lell.

Mandag: Valeria (lærer'n til tyskerne) spurte om vi ville bruke uka på å spille teater, framføres 30.sept. Veit ikke hva som gikk av meg da jeg sa «ja, men må snakke med mamma», tenkte vel ikke på at jeg hadde litt andre ting å gjøre denne uka også...

Tirsdag: var på CENFI store deler av dagen for å øve, satt på med Osmar hjem, fikk tilbake internett:) (eller var det først onsdag det skjedde?). Ihvertfall, blei med Noka, kjæresten og dattera og «mãe» på en klassisk konsert på nasjonal teateret. Tro det eller ei mamma, men jeg ordna meg på 10 min. Ny rek?

Onsdag: Så «Abril despedaçado» - brasiliansk film, hvis du kommer over filmen «behind the sun»(engelsk tittel) så se den.

Blei ikke noe øving etter kurset, like greit – trodde jeg endelig skulle få tid til å skrive den presentasjonen om Norge. Selvfølgelig endte jeg med lite tid til lekser, 12:35 bestemte vi oss nemlig for å dra på kino. MAMMA MIA!

Fikk da begynt på selve fordraget, som i grunnen ville høres ganske teit ut hvis jeg oversatte det til norsk, men jeg er ikke en mester i portugisisk enda akkurat så det får bli som det blir.

Torsdag: Øve, øve jevnt og trutt. Lurer på om vi klarer å bli ferdig til 30., har mine tvil. Tilbake til vanlig undervisning – ikke lekser til i morra ettersom dere skal ha prøve hele dagen... fint Inger-Johanne, klarte å glemme det du... Ja, ja. Det får gå som det går, blei ikke mye øving i dag for å si det sånn.

P.S – mareritt i natt, trudde det var sant også, våkna å fant ut at det var en drøm. Sovna, drømmen gjentok seg og trodde igjen at det var sant.

Drømte at jeg blei sendt hjem... Er vel et tegn på at det går bra her:)
(grunnen var forresten at jeg dro hjem for å besøke dere)


Ingi

Bukke, dukke(?), neie

GRATULERER med dagen i morra farmor!

I går kveld var jeg på den internasjonale dukkefestivalen i Brasília. Så en framføring av "bumpa meu boi", som, hvis du ikke har noen kunnskaper om brasilianske legender/fabler ser ut som en mann som har kledd seg ut som en okse for så og danse rundt i ring. Selvfølgelig er det en historie bak, men jeg husker/veit ikke alle detaljene. Sånn jeg har fått det meg handler det om en bonde og oksen hans, da oksen dør blir bonden helt fortvila. Den versjonen jeg har hørt slutter med at noen av vennen hans bruker deler av den daue oksen, kler seg ut og danser rundt så bonden skal bli glad igjen - og det virker...

Ja, ja nok om det. Etterpå så jeg et dukketeaterstykke fra Venezuela, det var bra, men hadde muligens vært enda bedre om jeg hadde hatt litt større fortståelse for Spansk. Etter å ha vært her i ca. 7 uker har jeg blitt vant til å tolke bilder, kroppsspråk, handlinger og ansiktsuttrykk - det hjelper en del når man skal se filmer på portugisisk (der snakker de jo ikke akkurat sakte for at du skal forstå). Det jeg vel skulle si er at jeg fikk med meg handlinga i stykket.

I morra skal jeg til Pirinopolis med den tyske klassen på CENFI. Det er en gammel by (til forskjell fra Brasília), med mange fossfall i nærheten, så hvis det ikke regner, regner jeg med at det blir en fin dag.

Til alle som har hatt og som kommer til å ha bursdag dette halvåret, her kommer bursdagssangen.

Parabéns pra você
nesta data querida
muitas felicidades
muitos anos de vida!

Hurra for deg som fyller ditt år,
ja deg vil vi gratulere.
Alle i ring omkring deg vi står
- og se, nå vil vi marsjere
Bukke, nikke, neie, snu oss omkring
Danse for deg med
hopp og sprett og spring.
Ønske deg av hjertet alle gode ting,
og si meg så, hva vil du mere?
GRATULERE!

(jeg beklager veldig hvis sangen er feil, men jeg prøvde så godt jeg kunne å huske den - dessverre er det ikke like lett for huet mitt å huske på alle mulige ting på en gang)


Inger-Johanne

Alle har et blogginnlegg uten tittel. Dette er mitt:P

På tide med ei oppdatering. Hvis noen eventuelt hadde gjort det til vane å lese bloggen min mandag morgen så unnskyld. Jeg røykte vannpipe på søndag, så har vært rar i flere dager, neida. (jeg røykte ikke vannpipe)

Fredag: kl. 16.45: dro till Pontão ... for å møte de andre utvekslingsstudentene, kl.17.00(oppmøte tid) var vi to stykker, litt etterpå var vi fire, en halvtime seinere seks, og hmmm, en time seinere var vi vel alle sammen (til meg selv: dette lærte du denne uka: det nytter ikke å komme presis, for du er den enste som kommer til å være det)

Så gikk vi på en sushi restaurant og spiste, hva jeg først håpet var sjokoladeis, men som viste seg å være noe mørkebrunt, kaldt med banansmak. Var ikke så værst, men slår ikke sjokoladeis eller vaniljeis, krokanis eller is med sjokoladebiter. Etterpå dro vi på en Meksikansk restaurant for å spise (nevnte jeg at denne helga skulle vi bli kjent med Brasília – brasiliansk mat, noen?). Tok sin tid å komme seg dit, for først skulle hun jeg og Insa satt på med til den svenske ambassaden og hun var ikke helt sikker på hvor hun kjørte. Det endte med at vi kjørte overalt -også der det ikke egentlig var noe vei. Fikk ihvertfall spurt henne hvor hun hadde tenkt seg, så fikk tilslutt forklart henne hvor hun måtte kjøre, men selvfølgelig, hun vi skulle plukke opp hadde fått skyss med noen andre.

Ja, ja, vi kom oss fram, fikk spist burritos, møtte hun vi hadde tenkt å plukke opp: Hanna, er svensk, bor på den svenske ambassaden(au pair) og var utvekslingsstudent i Brasil, Santa Catarina i fjor. Etter x-antall burritos og nachips bar det av sted til en mexikansk klubb (Miguel, presidenten i ROTEX, driver du reklame for Mexico?). Der var jeg til 03.00, dansa salsa og funk(liker forró bedre), blei ganske sliten etterhvert og var vel vitende om at vi skulle møte opp kl.08.00 dagen etter, (noen som har fått ei kokosnøtt i huet?). Fikk da sove i tre timer den natta, er jo ikke så værst det og selvfølgelig viste seg at jeg og Hanna var de enste som kun kom fem minutter for seint, Miguel kom etter en halvtime(er det ikke du som har ansvaret her?). Ja, ja, vi var alle mann etter en times venting.

Først var i innom Memorial JK, museum over JKs liv og byggingen av Brasília, hvis noen vil se pysjamasen til en Brasiliansk president er det stedet å gå. Nei, skal ikke være negativ, jeg likte det, tror det er varmen, nesten uutholdelig for en nordmann, og trøttheten som kommer tilbake til meg her jeg sitter. Husker ikke helt rekkeføgen på alt lenger, vi var innom mye, men vi kjørte ihvertfall forbi teateret, opp og rundt i torre de TV/feira do TdTV. Gikk inn i katedralen, utenrikspalasset, kongressen/senatet, Dom Bosco, Ermida Dom Bosco (da angret jeg fælt på at jeg ikke hadde tatt med bikini og håndkle, aldri før har jeg kjent en så stor trang ttil å bade), Praça dos três poderes – gikk forresten ikke inn i de to sistnevnte, det er vel strengt tatt ikke mulig. Vi spiste inne på Brasília shopping, bestilte hamburger med seig biff, skal ikke gjøres igjen – egner seg mindre enn noe annet til dating, blei en del gris for å si det sånn. Endelig, trøtt som etter en dag i steikende varme med tre timers søvn, var vi ferdig kl 17.00. Blei invitert med på fest seinere på kvelden hos Viviane, men takket nei, følte på meg at jeg ikke kom til å holde meg våken til festen starta en gang. Så jeg dro hjem, møtte familien, dusja og sovna foran TV-en kl 22.00.

Neste morra var oppmøte tida igjen helt på tryne igjen(Churrasco på en AABB-klubb, les: griller, svømmebasseng, tennisbane osv.). Men trodde jeg hadde lært og møtte opp en halvtime forsinket, men den gang ei, ettersom mange av de andre hadde mista enda ei natt med søvn, så var det et stk. medlem av ROTEX der da jeg ankom, Julian og Miguel kom en time forsinket og de andre kom en og en halv til tre timer forsinket. Blei ihvertfall churrasco, vel og merke uten annet en ulike typer kjøtt og pommes frites, men det smakte godt. Det ikke blei noe bading, vi ønsket sterkt et bad i varmen, men fikk ikke lov, måtte nemlig ha en invitasjon eller betale noe, gud veit, for så å gå igjennom en legesjekk før vi fikk hoppe i vannet. Er vel bare å venne seg til at det er slik det er her. En eller annen hadde tatt med seg ei vannpipe, så det blei til at en del satt og røykte det (uten marihuana - så ingen grunn til bekymring).

Mandag morgen var det "skole" igjen, ettersom «the padres» er på utplassering i brasilianske familier, er jeg med tyskerne denne uka. De var på sightseeing i Brasília i dag, kunne selvfølgelig vært med, men av en elller annen grunn så har jeg gått mett på city tours og sightseeing, det hjelper ikke at læreren kaller det noe annet.

Jeg hadde tenkte til å skrive dette i går, men Letícia og Naiara ville ha meg meg på kaste ball, så jeg blei med, etterpå spilte vi seks-kamp(navn, kroppsdel, by/stat/land, dyr, gjenstand og «svigers er») og tilslutt gikk vi ut å bada i bassenget, som visstnok var veldig kaldt, noe det slettes ikke var, men så veldig stort er det jo ikke, så kan ikke legge ut på svøm (ellers hadde det vært fint å trene svømming).


Até quinta (= sees her: jeg kommer til å skrive igjen torsdag)

Inge/i(evt. R)