Tomattryne

Jeg hadde tenkt å starte dette innlegget med et eller annet om mine ørten myggestikk. Men jeg sitter ikke med knærne under haka for å unngå myggfarmen under skrivebordet, men i stua med røde skuldre og kinn som gjør at jeg, uten stolthet, kan kalle meg tomattryne. Jeg kommer tilbake til hvorfor.

Jeg har prøvd å lese fysikk og kjemi, med større og mindre hell. Jeg har ikke et hue for fysikk og det hjelper jo ikke at jeg sovner med boka i fanget etter en halvtime. Det var stort sett slik mandag og tirsdag gikk, jeg leste «De beste blandt oss», irriterte meg over atten myggestikk, så «Central do Brasil», «Sannheten om rødhette» og sikkert et par andre filmer som jeg ikke lenger husker.

Tilbake til tomattrynet. I går dro to sardinbokser fra CENFI til et stykk «chácara» utenfor byen. Hvorfor sardinboks? Ikke bare fordi Raquel sa jeg kunne dra tilbake til Norge å fortelle det slik, men jeg veit ikke om noe bedre bilde her og nå. Resultatet av sytten personer på tretten bilseter og ei hvit folkevogn, som får selv en som ikke var påtenkt på 60-tallet til å tenke «Peace & Love», gir meg kun en sterk fornemmelse av fisk på boks.

Uansett, vi kom oss alle fram uten utbrudd av klaustrofobi. Det blei en dag med MANGE timer i bassenget, ikke fordi det var så veldig varmt, men når jeg etter tredje gang på to måneder fikk mulighet til å svømme ville jeg ikke kaste bort muligheten(veit jo ikke når jeg får bade neste gang). Min ikke lenger mjølkebleike, men flammerøde hud, kommer delvis av al tida tilbragt i bassenget og delvis av at jeg, som nordmann(?), valgte å slappe av i sola og ikke i skyggen som de andre, som forøvrig ikke ønsker å bli det grann mørkere i huden (til forskjell fra meg). Alikevel er vel den største grunnen at jeg ikke brukte nok solkrem... Noen som sa naiv nordmann?

I dag har jeg heller gjort veldig lite, en del timer gikk med på nettet. Ikke bare for å sjekke ut facebook, men også for å finne info om barnearbeid i Brasil. Den neste og siste(?) store oppgaven, før kurset slutter og jeg må klare å bevise en god del mennesker om at jeg kan klare videregående på portugisisk.

Etter et uvisst antall timer kom «pai» med enda ei pakke fra Norge:D jeg veit ikke hva jeg skal si for å takke, men er det noen ganger jeg virkelig føler for å la tårene renne er det når jeg får hilsner hjemmefra – så tusen hjertlig takk!

Vi sees neste juli ü