Jeg har aldri vært i Afrika,

men jeg veit hvordan det er å kjøre på veiene der.

Det er onsdag kveld og jeg kunne vel strengt tatt ha oppdatert før i dag hvis jeg ikke hadde vært altfor lat. Har hatt besøk av Rosenilda, gutta og Noka (han kom riktignok innom en snartur). Har øvd på en kjærlighetssorgsang som vi skal synge i morra. Den er ikke min favoritt, men det får vel gå. Spist maisgrøt med kanel:) nam nam. Ordna litt forskjellig, men ellers ikke gjort noe verdifult arbeid. Hadde nest siste kursdag i dag, noe som ville si siste dag med undervisning. Vi endte opp som fire elever...

I går hadde jeg program hele dagen (det endte ihvertfall opp slik). Først kurs, så middag, lekser: var ganske flink, lagde en oversikt over regelmessig bøying av verb i portugisisk. Ringte hjem og snakka i tre timer:) jeg rakk dermed ikke å gjøre ferdig leksene, så de måtte jeg gjøre litt innimellom timene i dag. Dro på grilling og møtte Jan Haraldtseth kl 19.00. Fungerte som tolk, (han kunne ikke portugisisk mamma, eller var det pappa som trodde det? Samme kan det være, det var feil) gikk ganske greit, men gikk litt surr, snakka portugisisk med Jan og norsk med «mãe», noe som fungerte ganske dårlig. Møtte Felipe som var i Norge i totusen og husker ikke, så fikk snakka på norsk om sure rips og rølpefester(nordmenn har for vane å drikke litt mer enn de gjør her. Det at vi har forspiel så fest og etterpå nachspiel er ganske spesielt for dem). Å ja, det glemte jeg nesten: jeg spiste kyllinghjerte og det smakte greit, litt seigt, med lite smak, men hvis jeg hadde klart å glemme hva det var kunne jeg sikkert spist mer.

Mandag forsov jeg meg og mista skyssen, så jeg blei hjemme og sløva. (Jeg hadde heldigvis en litt bedre grunn også)

Fredag kl 12.45 blei jeg kjørt til «Hotel Nacional» for å møte de andre utvekslingsstudentene. Minibussen skulle i utgangspunktet gå klokka 13.00, men jeg befinner meg i Brasil, så den dukket ikke opp før 15.00. Vi kjørte de fire timene til Chapada das Veadeiros klare for hyttetur:) Vi fant fram til hyttene som hadde en ganske merkelig fordeling av soveplasser. Hver etasje hadde fire senger: to var minst 1,20 m i bredden og de to andre var sikkert bare 60 cm og så ut som innrammede madrasser på gulvet. De funka fett for et par døgn de også :) Vi spiste på pizzaria om kvelden, dro hjem, spilte kort og gikk tur i måneskinn. Jeg hadde ikke tenkt over hvor mye jeg savnet noen stjerner på himmelen (det meste man kommer opp i her er ti stk). Himmelen var full av stjerner, men ingen kunne finne karlsvogna på himmelen som var snudd på huet (Jepp, orion sto på huet)

Lørdag var det opp å stå kl 06.30, for takket være Miguel hadde alle fått beskjed om å møte opp til frokost kl.07.00, problemet var at frokosten ikke begynte før 07.30. De hadde et bredt utvalg av kaker og brød, men desverre hadde de heller ikke der mer enn ost, ost og skinke. Jeg har gitt opp å finne noe annet. Vi fikk beskjed om å spise mye, og med god grunn, det skulle nemlig vise seg at vi bare skulle få en toast, et eple og en energibar i løpet av de neste tolv timene.

Med vår timeplan kan man aldri regne med å komme av gårde til avtalt tid, men i eleve-tida var vi framme ved nasjonalparken. Parken er bare tilgjengelig med guide, noe som har sine fordeler og ulemper. Man slipper og gå seg bort, jeg stoler ærlig talt ikke helt på friluftserfaringene til ROTEX, så det var greit. Man må følge guidens tempo, som er bra fordi man kommer fram før det blir mørskt, men som kan være ganske slitsomt i solsteiken med litt for lite vann (les: hodepine). Jeg lot meg desverre ikke imponere noe fryktelig over naturen der jeg gikk og svetta, men da vi kjørte rundt i området i vår altfor lille buss og kunne se ut på de grønne toppene som stakk opp i hytt og vær føltes det som om jeg var med i en film fra et eksotisk land:)

Etter to timer kom vi fram til den første fossen. Da var vi alle ganske så lykkelig for å kunne hoppe ut i vannet.

Etterpå gikk vi i en halvtime til og kom fram til et annet fossfall hvor vi kunne dusje i fossen. Noe som ikke er helt vanlig for meg, men det gjør det ikke mindre gøy:D (egentlig er ikke gøy det riktige ordet, men veit ikke helt hvordan jeg skal forklare det)

Så bar det hjem igjen, solbrente, sårbeinte, tørste, sultne og slitne.

Søndag dro vi til «Vale da Lua» (= månedalen). Det var bare ti minutters gange etter bussturen, men svetta ikke noe mindre for det. Rakk og tenke en del ganger på hvorfor jeg hadde valgt å reise til Brasil før vi kom fram. Framme bar det rett ut i vannet, som var litt kaldere, men ikke desto deiligere. Grunnen til at stedet heter «Vale da Lua» er sannsynligvis på grunn av landskapet. De som var vært i helvete (og nå tenker jeg ikke på djevelens hule) kan se for seg at det ligner litt. Jeg, Inza, Austin, Sharif, Ramay og Julian dro på «oppdagelsesferd» ved å følge de gloheite steinene et stykke. Måtte inrømme at vi hadde driti oss ut da vi tilslutt ikke kom lenger, og fordi vi hadde hoppa ned i vannet, ikke visste hvordan vi skulle komme oss tilbake. Heldigvis fant vi en vei uten å risikere liv og helse. Angrer ikke på at jeg gjorde det, men det frister ikke til gjentakelse, ihvertfall ikke med tanke på de gloheite steinene vi hele tiden måtte gå på (og da mener jeg så varme at du er redd for å ta fyr hvis
du blir stående litt for lenge på et sted).

Det var igjen toast til lunsj, men ettersom vi hadde begynt å gå tom for mat(og det var i utgangspunktet ikke et hav), måtte vi dele broderlig, men ingen sure miner for det.

Dro tilbake til hyttene fornøyde, en del var blitt ganske solbrente, i den knøttlille bussen med flere mennesker enn seter. Fikk ikke tid til å skifte, fylte bare opp med bagasje og snudde nesa hjemover. Jeg kan si at det er ganske liten plass i en minibuss, fylt med bagasje og ihvertfall tre mennesker for mye, men vi stoppa og kjøpte is og alle var i godt humør. Alt hadde gått veldig bra om ikke bussen hadde fått motorproblemer og så vidt fikk kjørt fram til en by to timer hjemmefra. Der blei vi faststående i to timer før en annen buss ankom fra Brasília. Den var større, vi var lykkelige for å kunne bevege oss igjen, selv om mange skulle ønske turen ikke hadde vært ferdig, og alle sovna ganske fort (hmm.. det vil si, jeg sovna ganske fort, så jeg veit strengt tatt ikke hvor fort de andre slukna)

Kom sliten og sulten fram kl 24.00. «Mãe» lagde spagetti med pølser, jeg tok en dusj, spiste og la meg. Hadde tenkt til å stå opp dagen etter, men våkna fem minutter etter at Osmar hadde dratt, kledde på meg gikk ut for så å snu kle av meg og sove tre timer til.

Når det gjelder veien er det noe som må prøves, for den kan ikke beskrives. Hvis du kan tenke deg hvordan det føles og kjøre opp den første bakken i en berg-og-dal-bane i den samme farten som du kjører resten av banen begynner du å nærme deg:)


Hvem har julegaveønsker?