Historien om en blyantspisser

Historien om en blyantspisser er historien om «um apontador de lápis», om mine tre måneder med femten katolske misjonærer og om hvorfor jeg gav bort blyantspissere til «the padres» og ikke en eller annen dings fra Norge.

Nå er gjort gjort og sagt sagt. Diplomer delt ut og farvel gitt til personer jeg med stor sannsynlighet aldri vil se igjen. 31. oktober 2008 – siste kursdag og i morgen skal de døde æres.

Da jeg begynte kurset var jeg mer eller mindre lost. Jeg skjønte så vidt at frokosten skulle inntas på senteret, men det tok et par dager før det gikk opp for meg at jeg burde gå ut av huset for å vente på skyssen (en nokså naturlig ting å gjøre, men jeg var som sagt ikke helt meg selv). Til frokost blei jeg servert kaffe og varm melk. Tok en måned å bli vant til det og ihvertfall enda en måned før det smakte ganske godt (med riktig deler kaffe, melk og sukker).

Da jeg den andre dagen begynte med undervisning og så mine famten tildels godt voksne medstudenter sank vel mine forventninger til oppholdet. Det hjalp ikke at jeg fort forsto at de var misjonærer og de fleste prester, munker og nonner. Det gikk såpass langt at jeg den første måneden fortsatte i stor grad på grunn av ressursene familien la i kurset og ikke fordi jeg selv hadde så fryktelig lyst. Det var først da Rotary i Norge tok kontakt og jeg måtte ta et valg ovenfor meg selv om jeg ville fortsette eller ikke at det bedret seg. Man kan faktisk få mye ut av tre måneder med femten misjonærer.

Vi er, nei, vi var sju elever i gruppa mi: Sun Ju fra Korea, Anel fra Haiti, Marius fra Indonesia, José Maria fra Cost Rica, Onac fra Haiti, meg og Allan fra Fillipinene. Vi var sju elever og én blyantspisser.

Jeg har en blyantspisser av den tradisjonelle typen som sikkert kom på markedet for mer en tjue år sida. Den har et svart og gult lokk på en transparent boks og den kan spisse både tjukke og tynne blyanter. Jeg liker blyantspisseren min, men ikke mer enn at den kan byttes ut. I løpet av det tre måneder lange kurset rakk Anel å legge sin elsk på blyantspisseren min. De andre var likedan.

Hvordan forklare greia med blyantspisseren min? Det er en veldig intern sak, men jeg kan ikke unngå å skrive om den. Til det har den fylt for mye tid de siste tre månedene.

Jeg kunne blitt rik hvis jeg hadde fulgt Raquels råd og lånt den ut for ti reais per kvess. Det vanligste spørsmålet jeg får her er vel ikke egentlig om nordmenn dusjer hver dag eller om det er kaldt i Norge, men: «Inger, seu apontador?» Det gikk tilslutt så langt at da Anel ville spørre om e-mailadressen min fant jeg fram blyantspisseren min før han rakk å si noe.

Da jeg «flytta over» til tyskerne i et par uker for å øve inn teater blei de andre fortvila, eller kanskje forbanna? (Hva veit vel jeg? Var ikke der, men det var sånn Raquel forklarte det.) Ikke først og fremst fordi jeg jeg var borte i et par timer hver dag, men fordi de ikke lenger hadde blyantspisser.

Da jeg mista spissern i gulvet hoppa Anel over pulten for å «redde» den.

«Meu apontador» har vært gjenstand for mang en komisk situasjon. Disse tre månedene hadde virkelig ikke vært de samme uten og jeg kunne rett og slett ikke gi noe annet enn blyantspissere som avskjedsgave. Det er min ganske kjedelige, tradisjonelle blyantspisser fra Dahle som inneholder de fleste minnene fra de siste tre månedene.

Obrigada por tudo amigos! Boa sorte com seu missão:) Estarei com saudade de vocês.

Jeg har aldri vært i Afrika,

men jeg veit hvordan det er å kjøre på veiene der.

Det er onsdag kveld og jeg kunne vel strengt tatt ha oppdatert før i dag hvis jeg ikke hadde vært altfor lat. Har hatt besøk av Rosenilda, gutta og Noka (han kom riktignok innom en snartur). Har øvd på en kjærlighetssorgsang som vi skal synge i morra. Den er ikke min favoritt, men det får vel gå. Spist maisgrøt med kanel:) nam nam. Ordna litt forskjellig, men ellers ikke gjort noe verdifult arbeid. Hadde nest siste kursdag i dag, noe som ville si siste dag med undervisning. Vi endte opp som fire elever...

I går hadde jeg program hele dagen (det endte ihvertfall opp slik). Først kurs, så middag, lekser: var ganske flink, lagde en oversikt over regelmessig bøying av verb i portugisisk. Ringte hjem og snakka i tre timer:) jeg rakk dermed ikke å gjøre ferdig leksene, så de måtte jeg gjøre litt innimellom timene i dag. Dro på grilling og møtte Jan Haraldtseth kl 19.00. Fungerte som tolk, (han kunne ikke portugisisk mamma, eller var det pappa som trodde det? Samme kan det være, det var feil) gikk ganske greit, men gikk litt surr, snakka portugisisk med Jan og norsk med «mãe», noe som fungerte ganske dårlig. Møtte Felipe som var i Norge i totusen og husker ikke, så fikk snakka på norsk om sure rips og rølpefester(nordmenn har for vane å drikke litt mer enn de gjør her. Det at vi har forspiel så fest og etterpå nachspiel er ganske spesielt for dem). Å ja, det glemte jeg nesten: jeg spiste kyllinghjerte og det smakte greit, litt seigt, med lite smak, men hvis jeg hadde klart å glemme hva det var kunne jeg sikkert spist mer.

Mandag forsov jeg meg og mista skyssen, så jeg blei hjemme og sløva. (Jeg hadde heldigvis en litt bedre grunn også)

Fredag kl 12.45 blei jeg kjørt til «Hotel Nacional» for å møte de andre utvekslingsstudentene. Minibussen skulle i utgangspunktet gå klokka 13.00, men jeg befinner meg i Brasil, så den dukket ikke opp før 15.00. Vi kjørte de fire timene til Chapada das Veadeiros klare for hyttetur:) Vi fant fram til hyttene som hadde en ganske merkelig fordeling av soveplasser. Hver etasje hadde fire senger: to var minst 1,20 m i bredden og de to andre var sikkert bare 60 cm og så ut som innrammede madrasser på gulvet. De funka fett for et par døgn de også :) Vi spiste på pizzaria om kvelden, dro hjem, spilte kort og gikk tur i måneskinn. Jeg hadde ikke tenkt over hvor mye jeg savnet noen stjerner på himmelen (det meste man kommer opp i her er ti stk). Himmelen var full av stjerner, men ingen kunne finne karlsvogna på himmelen som var snudd på huet (Jepp, orion sto på huet)

Lørdag var det opp å stå kl 06.30, for takket være Miguel hadde alle fått beskjed om å møte opp til frokost kl.07.00, problemet var at frokosten ikke begynte før 07.30. De hadde et bredt utvalg av kaker og brød, men desverre hadde de heller ikke der mer enn ost, ost og skinke. Jeg har gitt opp å finne noe annet. Vi fikk beskjed om å spise mye, og med god grunn, det skulle nemlig vise seg at vi bare skulle få en toast, et eple og en energibar i løpet av de neste tolv timene.

Med vår timeplan kan man aldri regne med å komme av gårde til avtalt tid, men i eleve-tida var vi framme ved nasjonalparken. Parken er bare tilgjengelig med guide, noe som har sine fordeler og ulemper. Man slipper og gå seg bort, jeg stoler ærlig talt ikke helt på friluftserfaringene til ROTEX, så det var greit. Man må følge guidens tempo, som er bra fordi man kommer fram før det blir mørskt, men som kan være ganske slitsomt i solsteiken med litt for lite vann (les: hodepine). Jeg lot meg desverre ikke imponere noe fryktelig over naturen der jeg gikk og svetta, men da vi kjørte rundt i området i vår altfor lille buss og kunne se ut på de grønne toppene som stakk opp i hytt og vær føltes det som om jeg var med i en film fra et eksotisk land:)

Etter to timer kom vi fram til den første fossen. Da var vi alle ganske så lykkelig for å kunne hoppe ut i vannet.

Etterpå gikk vi i en halvtime til og kom fram til et annet fossfall hvor vi kunne dusje i fossen. Noe som ikke er helt vanlig for meg, men det gjør det ikke mindre gøy:D (egentlig er ikke gøy det riktige ordet, men veit ikke helt hvordan jeg skal forklare det)

Så bar det hjem igjen, solbrente, sårbeinte, tørste, sultne og slitne.

Søndag dro vi til «Vale da Lua» (= månedalen). Det var bare ti minutters gange etter bussturen, men svetta ikke noe mindre for det. Rakk og tenke en del ganger på hvorfor jeg hadde valgt å reise til Brasil før vi kom fram. Framme bar det rett ut i vannet, som var litt kaldere, men ikke desto deiligere. Grunnen til at stedet heter «Vale da Lua» er sannsynligvis på grunn av landskapet. De som var vært i helvete (og nå tenker jeg ikke på djevelens hule) kan se for seg at det ligner litt. Jeg, Inza, Austin, Sharif, Ramay og Julian dro på «oppdagelsesferd» ved å følge de gloheite steinene et stykke. Måtte inrømme at vi hadde driti oss ut da vi tilslutt ikke kom lenger, og fordi vi hadde hoppa ned i vannet, ikke visste hvordan vi skulle komme oss tilbake. Heldigvis fant vi en vei uten å risikere liv og helse. Angrer ikke på at jeg gjorde det, men det frister ikke til gjentakelse, ihvertfall ikke med tanke på de gloheite steinene vi hele tiden måtte gå på (og da mener jeg så varme at du er redd for å ta fyr hvis
du blir stående litt for lenge på et sted).

Det var igjen toast til lunsj, men ettersom vi hadde begynt å gå tom for mat(og det var i utgangspunktet ikke et hav), måtte vi dele broderlig, men ingen sure miner for det.

Dro tilbake til hyttene fornøyde, en del var blitt ganske solbrente, i den knøttlille bussen med flere mennesker enn seter. Fikk ikke tid til å skifte, fylte bare opp med bagasje og snudde nesa hjemover. Jeg kan si at det er ganske liten plass i en minibuss, fylt med bagasje og ihvertfall tre mennesker for mye, men vi stoppa og kjøpte is og alle var i godt humør. Alt hadde gått veldig bra om ikke bussen hadde fått motorproblemer og så vidt fikk kjørt fram til en by to timer hjemmefra. Der blei vi faststående i to timer før en annen buss ankom fra Brasília. Den var større, vi var lykkelige for å kunne bevege oss igjen, selv om mange skulle ønske turen ikke hadde vært ferdig, og alle sovna ganske fort (hmm.. det vil si, jeg sovna ganske fort, så jeg veit strengt tatt ikke hvor fort de andre slukna)

Kom sliten og sulten fram kl 24.00. «Mãe» lagde spagetti med pølser, jeg tok en dusj, spiste og la meg. Hadde tenkt til å stå opp dagen etter, men våkna fem minutter etter at Osmar hadde dratt, kledde på meg gikk ut for så å snu kle av meg og sove tre timer til.

Når det gjelder veien er det noe som må prøves, for den kan ikke beskrives. Hvis du kan tenke deg hvordan det føles og kjøre opp den første bakken i en berg-og-dal-bane i den samme farten som du kjører resten av banen begynner du å nærme deg:)


Hvem har julegaveønsker?

Nå veit jeg ikke hva jeg er, men for et sekund sida var jeg verdens lykkeligste

Viver!
E não ter a vergonha
De ser feliz
Cantar e cantar e cantar
A beleza de ser um
Um eterno aprendiz...
Ah meu Deus!

Uka har gått opp og ned. Egentlig hadde jeg planene klare for blogginnlegg både mandag og tirsdag, men det blei ikke til at jeg skreiv noe.

Mandag var jeg lykkelig! Endelig kom vi fram til noen verbtider på kurset som jeg skjønte uten store problemer. Nå er det kanskje merkelig å bli glad for noen verbtider, men jeg har ikke kjent meg så glad på lenge. Lykkerusen varte bare et par timer, men allikevel:) Endelig! De fire verbtidene var: «Jeg har spist mange vannmeloner i Brasil» - «Jeg hadde spist mange vannmeloner i Brasil...» - «Jeg ville ha spist mange vannmeloner i Brasil...» - «Jeg vil ha spist mange vannmeloner i Brasil...». Det kan kanskje virke litt merkelig at jeg ikke har vært borti ihvertfall en av disse før, men det finnes en god del verbtider i portugisisk. Itillegg skal jo alle verb bøyes i person og antall, det finnes tre typer regelrette verb, med diverse unntak i de forskjellige gruppene og selvfølgelig finnes uregelrette verb også. Dessuten har jeg jo (heldigvis)lært litt annet enn verb på kurset.

En annen grunn til å være glad: Jeg dro til tannlegen. Vel, jeg liker jo ikke noe mer enn andre å dra til tannlegen, men ettersom dette var min n-te tur til en tannlege i Brasil blei jeg veldig glad for det han sa. For det første: han skal snakke med Borge, så han skal kun fortsette Borge sin jobb. IKKE begynne med sine egne greier. For det andre: med stor sannsynlighet slipper jeg å bytte regulering:D det hadde vært digg, tanken på å gjøre alle de greiene enda en gang frister jo ikke så veldig, men må jeg, så må jeg. Til sist: til forskjell fra de andre mente han ikke at saken min nærmest er umulig, og at jeg med litt hell kan jeg bli ferdig før jeg drar tilbake til Norge.

ÜÜÜ

Tirsdag gikk humøret litt opp og ned. Enkelte ganger kan jeg dette litt ut i «et hav av hjemlengsel» (fordi hav høres bedre ut enn "en pytt av hjemlengsel":P). Nok om det. Siste kursdag skal vi ha diverse aktiviteter og gruppearbeid, så jeg fant tekst og melodi til «O que é, o que é», ja vi skal synge en sang. Printa ut tekst til alle, skreiv på hvor de kunne finne teksten på nettet og at de kunne finne melodien på youtube hvis det skulle interessere noen. Kopierte sangen over på mobilen og en minnepenn og følte i det hele tatt jeg hadde gjort en ganske grundig jobb. Hva får jeg igjen? Jo, folket vil ha sangen på CD. Ei datafil er ikke nok for å øve inn en sang. Det endte med at Shona skal finne en annen sang(med CD) til i morgen. Ok svarte nå jeg og tenkte på generasjonskløft.

Onsdag så vi «Bicho com sete cabeças» på kurset. Hvis du føler for å kjenne lysten til å tute høylydt eller slå ned noen er dette filmen for deg. Filmen handler om forholdet mellom en far og en sønn. Hvordan et lite problem kan bli stort fordi man ikke klarer å se at det faktisk er lite. Om dopmisbruk og ungdomsopprør, men først og fremst er det en sterk kritikk av brasilianske psykiatriske sykehus. Filmen er basert på en periode av livet til Austregísilo Carrano Bueno. Anbefales, men ikke for personer med svake hjerter.

Eu sei, eu sei
Que a vida devia ser
Bem melhor e será
Mas isso não impede
Que eu repita
É Bonita, é bonita
E é bonita

God mat og mindre god mat

Det er søndagskveld og jeg merker at det er ei stund siden middag. Som forøvrig var Feijoada. Tradisjonelt sett inneholder den mørke bønner med svinetryne/-ører/-hale/-labber/-ribbein/-hud, «couve» (en slags salat med sterk smak) og appelsin. Heldigvis spiste ikke vi en fullstendig tradisjonell feijoada, kutta ut en del svineorganer (beholdt endog labbene) og la til pølse, oksekjøtt, farofa og ris. Jeg har enda tendenser til å kjenne maten komme opp igjen når jeg ser folk slurpe i seg dyrehud, men det går vel over etterhvert.

Ellers har det ikke skjedd så mye, Candanga-folket har vært her hele dagen, foreldra til «mãe» og Rosenilda også. Dessert: sjokoladekake:D, Monique kom med bestemora si, surfa på nettet. Jepp, det var det.

I går reiste jeg rundt i DF i regnvær, med shorts og t-skjorte(litt dårlig klesvalg, men jeg ender som regel opp slik, enten tar jeg på meg for mye eller for lite). Først var det grilling/bursdag hos broren til «pai» i Taguatinga. Der var det en fyr som helte innpå minst seksti småchiliÖ. De fleste som etterpå hørte det, kunne ikke si annet enn at han var gæern. Noen trodde vi hadde sett det på TV, andre igjen lurte på om han overlevde. Så vidt jeg veit lever han enda. Jeg tror ikke det er store sjanser for at jeg kommer til å se noe sånt igjen.

Etterpå dro vi til foreldrene til «pai» i Santo Antônio. Blei ikke der så lenge, foreldrene hans er gamle og hukommelsem til dels deretter. Så det bar av sted til foreldrene til «mãe» og alt folket som møtes i huset der hver helg. Spiste kake og popkorn:) Satt på med «Noka» hjem. Dro innom «Samambaia» for å hente en vask, stoppet i «Candangolandia» for å hente bil og for å prate. På veien derifra var vi innom et supermarked for å kjøpe inn diverse til dagens «almoço». Tilslutt var vi hjemme igjen.
Så litt av «high school musical» og «era do gelo 2» (istid), leste ut "de beste blandt oss" før jeg stilte klokka en time fram og la meg. Sommertid here we go.

Fredag gikk forøvrig forbi uten store problemer. Holdt fordraget om barnearbeid. Gikk i forhold til mine portugisiskkunnskaper bra:) Spiste pizza og Cupuaçu(tror det skrives omtrent slik) godteri/kake/is hos Monique. Den første retten mer smakefull enn den andre, men begge glir ned.


Og da var dette referatet over:P

Problematiske togskinner

Gårsdagen starta heller dårlig. Vondt i magan og tannlegetime kl 08.30. Det vil si, når vi kom fram til tannlegen viste det seg at vi ikke skulle vært der før 10.30. Blei en times venting på et stengt kjøpesenter før «pai» kunne hente oss. Vi dro hjem, for så å returnere ganske fort.

Etter tannlegetimen følte jeg meg heller dårlig, hun fortalte meg at jeg har mer eller mindre underbitt, selv om det fortsatt ser ut som om jeg har overbitt. Om jeg ikke presser undertennene tilbake i kjeften kommer jeg til å få kjeveproblemer i framtida. Hun hadde ikke lyst til å behandle meg ettersom det fortsatt vil ta to år å fikse tenna mine og at det derfor er tull å begynne med noe her, for så og beynne med noe annet igjen når jeg kommer hjem til Norge... «Så hva vil du gjøre?» Si det, jeg er ikke tannlege, så hvordan skal jeg vite hva jeg bør gjøre og ikke gjøre?

Det endte med at vi dro til en annen tannlege, hun vi var hos første gangen, men som vi bytta ut for å finne en nærmere. Hun hadde en annen mening og ville bare stoppe underkjevens "framover" vekst, (bedre enn å gå tilbake til overbitt ihvertfall). Dessuten hadde hun et mer positivt syn når det gjaldt om det ville være et poeng å gjøre det. Så satt opp time for dokumentasjon i dag(må gjøre alle bilder og diverse på nytt, men kan heldigvis gjøre det med reguleringa på).

Jeg var i bedre humør etter den andre, eller tredje, tannlegeturen og følte at reguleringsproblemet snart ville være løst. Men den gang ei, i dag ringte Rita, inbound coordinatoren for å si at hun hadde ringt etter meg i helga og i går. «Mãe» sa at vi hadde vært hos tannlegen for å ordne med reguleringa mi – og hva endte det med? Jo, det er Rotary som har det største ansvaret for meg, derfor må Rita snakke med flere i Rotary og så en tannlegespesialist de har kontakt med. Det er sikkert vel og bra at alt blir gjort på den riktige måten og for alt jeg veit kan det hende han er bedre enn de jeg har vært hos, men for øyeblikket er det viktig for meg å komme igang med behandling igjen. Så nå håper jeg Rotary overrasker og viser seg fra en effektiv side.

Dette blei et innlegg om reguleringa mi, men har ikke skjedd så mye annet de siste to dagene (bortsett fra at jeg har jobba med et prosjekt om barnearbeid i Brasil).

Vi sees:)

Tilbake til barndommen

Så blei det igjen ei sein oppdatering, delvis på grunn av dårlig tid, resten kommer av latskap. Her jeg sitter har jeg klart å se for meg at det er onsdag, selv om jeg trodde det var tirsdag. I min del av verden er det jo fortsatt tirsdag så min sammenblanding skyldes at jeg stoler mer på kalenderen enn hodet, men glemmer at jeg ikke har stilt klokka og at den er 01.16 et annet sted i verden. Konklusjon: jeg trenger ikke ha like dårlig samvittighet for å utsette prosjektarbeid og bloggoppdatering.

Fredag var Felipe her, noe som resulterte i mange omganger med «Ben 10(ten/dez)» kortspill uten mange muligheter til å vinne. Han hadde en stor fordel av at jeg ikke veit hvem som er sterkest av «fire armer» og «omnitrix» og kunne i grunn tilpasse etter forholdene. I åtte-tida dro vi til Candangolandia for å sove over. Ikke at vi gjorde noe spesielt hverken kveld eller formiddagen etter, men det var heller aldri meningen ettersom dette kun er en form for sosial sammenkomst. Jeg veit jo ikke men tror Felipe likte det godt ettersom han kunne fortelle meg om en actionfigurs liv og lære i x-antall timer. Det var vel med tanken om å ikke gidde å være like snill leketante neste gang, jeg dro derifra lørdag.

Lørdag kveld var det klart for «boliche» med Monique, Harumi og Rafael – og jeg vant!:D hehe! Det vil si, i andre omgang kom jeg og Rafael likt. Han blei ikke spesielt glad for seieren min, men her nede føler jeg det er ekstra viktig å vise at jenter duger like bra som gutta. For det er ikke den gjengse holdninga. Neida, de undertrykker ingen, men damer gjør ikke mer «mannfolk arbeid» enn det som er helt nødvendig. (Skal ei hylle settes opp venter man til man er to karer i huset). Litt ute av sporet nå. Ja, etter bowlinga bestemte vi oss for å se på kino, «A Guerra das Rochas», som var morsom, men samtidig litt for dum. Jeg kan ikke bedømme om replikkene var veldig gode eller ikke, ettersom filmen var brasiliansk og at jeg først og fremst, stort sett, skjønner hva de sier, ikke om det var en bra måte å si det på.

Neste dag var det igjen tid for å teste min evne til å være fleksibel. Jeg hadde kvelden før spurt Letícia om når vi skulle være klare til å dra og fått 10.00 som svar. Jeg var ikke helt sikker på hvor vi skulle, hadde kun hørt noe om «parque da cidade», men tenkte at det fikk jeg ta dagen etter. Sto opp, trodde jeg hadde relativt god tid, men 09.40 kommer Letícia og sier at vi må gå. Farvel frokost. Fikk så vidt med meg at de andre hadde håndklær over armen, så fikk revet med meg badetøy. Følte meg i grunnen ganske teit der jeg gikk ned med de andre mot en av klubbene nedenfor, men det gikk over etter en gratis is og «cachorro quente». Det var tross alt på tide å feire barnas dag, selv om jeg ikke føler meg så veldig som en unge lenger. Blei en del volleyball, en omgang med skumfotball, en veldig rask tur i bassenget og en del gåing fram og tilbake. Alt i alt var dagen bra, tatt i betraktning lite ordentlig mat og mye varme.

Hjemme igjen fikk jeg sjokolade:) Letícia CD-en til «Jonas Brothers» - det var dessuten både show og film på disney, så kvelden hennes var reddet. Jeg blei med «mãe» og «pai» på revy (tilbake til 90-tallet). Og bortsett fra at jeg ikke skjønte halvparten av vitsene på grunn av mangel på informasjon om populærkultur i Brasil på 90-tallet var det bra.

Kurs er kurs og det eneste som varierer er verbtider og temaer. Det eneste uten om det vanlige denne uka var kaffe uhellet mitt i går. Heldigvis fikk jeg låne klær av Mary, så jeg slapp og gå rundt og se ut som om jeg hadde tisssa på meg.

Spilte broren til «Guitar Hereo» i går, på data. Mistenker sterkt herming hos den ene eller andre parten. Hittil foretrekker jeg playstation varianten, men mulig det hadde vært et bedre spill om Naiara og Lelê ville bytta sang en gang i mellom.

Tomattryne

Jeg hadde tenkt å starte dette innlegget med et eller annet om mine ørten myggestikk. Men jeg sitter ikke med knærne under haka for å unngå myggfarmen under skrivebordet, men i stua med røde skuldre og kinn som gjør at jeg, uten stolthet, kan kalle meg tomattryne. Jeg kommer tilbake til hvorfor.

Jeg har prøvd å lese fysikk og kjemi, med større og mindre hell. Jeg har ikke et hue for fysikk og det hjelper jo ikke at jeg sovner med boka i fanget etter en halvtime. Det var stort sett slik mandag og tirsdag gikk, jeg leste «De beste blandt oss», irriterte meg over atten myggestikk, så «Central do Brasil», «Sannheten om rødhette» og sikkert et par andre filmer som jeg ikke lenger husker.

Tilbake til tomattrynet. I går dro to sardinbokser fra CENFI til et stykk «chácara» utenfor byen. Hvorfor sardinboks? Ikke bare fordi Raquel sa jeg kunne dra tilbake til Norge å fortelle det slik, men jeg veit ikke om noe bedre bilde her og nå. Resultatet av sytten personer på tretten bilseter og ei hvit folkevogn, som får selv en som ikke var påtenkt på 60-tallet til å tenke «Peace & Love», gir meg kun en sterk fornemmelse av fisk på boks.

Uansett, vi kom oss alle fram uten utbrudd av klaustrofobi. Det blei en dag med MANGE timer i bassenget, ikke fordi det var så veldig varmt, men når jeg etter tredje gang på to måneder fikk mulighet til å svømme ville jeg ikke kaste bort muligheten(veit jo ikke når jeg får bade neste gang). Min ikke lenger mjølkebleike, men flammerøde hud, kommer delvis av al tida tilbragt i bassenget og delvis av at jeg, som nordmann(?), valgte å slappe av i sola og ikke i skyggen som de andre, som forøvrig ikke ønsker å bli det grann mørkere i huden (til forskjell fra meg). Alikevel er vel den største grunnen at jeg ikke brukte nok solkrem... Noen som sa naiv nordmann?

I dag har jeg heller gjort veldig lite, en del timer gikk med på nettet. Ikke bare for å sjekke ut facebook, men også for å finne info om barnearbeid i Brasil. Den neste og siste(?) store oppgaven, før kurset slutter og jeg må klare å bevise en god del mennesker om at jeg kan klare videregående på portugisisk.

Etter et uvisst antall timer kom «pai» med enda ei pakke fra Norge:D jeg veit ikke hva jeg skal si for å takke, men er det noen ganger jeg virkelig føler for å la tårene renne er det når jeg får hilsner hjemmefra – så tusen hjertlig takk!

Vi sees neste juli ü

Teater, indisk dans og froskelår

Tusen trillioner takk for gaver, brev, nyheter og godteri Ü

Jeg har vært og er for øyeblikket igjen uten internett, så har blitt lite til oppdatering i løpet av uka, men jeg håper det ordner seg i løpet av dagen.

Begynnelsen av uka gikk med til forberedelser av teaterstykket «O Namorador ou a noite de São João» som ble vist frem tirsdag 30. Det gikk ikke helt bra, ettersom jeg surra sammen en del replikker

og glemte andre. De andre hadde ikke lært seg rollene utenat (jeg klager ikke, ettersom jeg hadde den minste rolla), så det blei til at de festa små lapper med replikker på motspillerene, leste inn i hatten, eller diskret(?) leste fra lapper de hadde lagt på bord og benker. Uansett problemer, vi kom oss igjennom hele stykket og etterpå var det popkorn, kake og andre godterier(f.eks. Maisgrøt og peanøtt-klubber).

Onsdag var det tilbake til den gode, gamle gruppa mi:) Kun en måned igjen før kurset er slutt. Fortsatte å øve på forskjellen mellom K-lyd og G-lyd, hvordan å uttale «lha, lhe, lhi»-lyden (lja, lje, lji) og pugge preposisjoner. Som jeg trenger sterkt, men som ikke alltid er like lett, ettersom det ikke alltid bare er å oversette norske preposisjoner til portugisiske. Man studerer for eksempel ikke noe, men om noe.

Torsdag, jeg tror det var torsdag, var jeg inne på ambassaden og hilste på ambassadøren, Turid og Inge(jepp, «pai» klarer ikke forskjellen på navnene), den nye funksjonæren. De har et bibliotek med norske bøker, der jeg kan låne bøker hvis jeg får lyst til å lese, skal ikke se bort i fra det. Selv om «Lia» (lærer) sier at jeg kun skal lese portugisisk.

Da jeg kom hjem fredag fikk jeg en gledelig overraskelse: brev, godteri, blader, Donald pocket, undertøy og sminke fra Norge:D

Etterpå så jeg «Efeito borboleta» (the butterfly effect) sammen med «mãe» og Letícia før jeg dro på asiatisk aften på CENFI.

Blasius, Allan, Sun Ju og Marius lagde en bra fest, som var veldig annerledes. Den begynte med aperitiff: vin, caipirinha, ost, skinke og oliven. Etterpå gikk vi til bords, men før vi spiste holdt Marius bordbønn, så da fikk jeg øvd meg på å gjøre korsets tegn. Jantar: Sushi uten fisk(men smakte hav på grunn av de grønne tang-greiene utenpå risen), nuddelsuppe(ekstra hot), makaroni med grønnsaker og ris og kylling. Dessert: gul, kokos/ chasew-nøtt grøt. Etterpå var det klart for presentasjon av landene, det begynte med en velkomstsang, med portugisisk tekst og indisk melodi(noe spesielt), så vasket de hendene til alle som var til stede(nok en asiatisk skikk) før vi fikk et kjede av blomster. Igjen drøyde presentasjonene, men fikk sett Sun Ju gjøre koreatisk gymnastikk, Allan danse med bambusstenger (lignet på å hppe strikk, men istedenfor strikk, to bambusstenger), Blasius fortelle om hellige rotter, stekte rotter og se bilde av en hund klar til å spises (knapt sett noe kvalmere), samt lære å si «jeg elsker deg» på et indonesisk språk. Det endte opp mye mer underholdende enn den europeiske presentasjonen. Etterpå dansa vi indonesiske og indiske danser:

Lørdag morgen sto jeg opp halv åtte for å dra til Santo Antônio. Vi var innom x-antall stoppesteder på veien. Candagolandia, et hus de har i «djup bekk», den faste fruktbua for å kjøpe vannmelon ++.

For tida er det valg i Brasil (omtrent som kommunevalg, men allikevel veldig forskjellig). Derfor er det en del bråk i S.A. (Brasília har ikke rådhus, derav ikke valg her). Lange bilkøer av biler med bilder av kandidater, med høytalere på taket, tagging på vinduene, busser og biler stappa med folk. Russetog?

Dagen var varm, jeg trodde jeg skulle svette meg ut av mitt gode skinn. Angret på at jeg hadde tatt på meg bukse, men på den annen side hadde ikke en shorts hjulpet nevneverdig i varmen. Det var ei dame der som gav manikyr og pedikyr. Jeg bestemte meg for å fiske tåneglene ettersom jeg uansett ikke kan ha så lange negler på fingrene. Hun syntes det var rart jeg aldri hadde gjort det før, men det er da ikke så veldig vanlig i Norge. Jeg visste ikke at de klippet av hud rundt neglen, så det var en ny erfaring, men for min del utgjorde det mer smerte enn det var verdt. Blei fint, men er ikke den største fanen av lakka tånegler. (Ihvertfall ikke hvis tåneglene er lange, for meg kunne man like godt anskaffa seg klør)

Da vi kom hjem blei det gjort klart til «ost- og fiskegrilling». Det var nok av insekter, kom heldigvis ikke inn i huset denne gangen, men klypedyr i håret og tusen daue mygg på gulvet er ikke det mest delikate når du sitter å spiser. Noka, Rose og ++++ kom, Davi fant ei lita vennine i Rafaela. Etter all maten, (alle, utenom Noka, spiste altfor mye) prøvde de å finne noe bra musikk, uten mye hell, men det blei "doido-dansing" alikevel.

I dag har jeg surra hjemme. Fått vite at familien til Osmar spiser frosk:S og at de tviler på at jeg kommer til å klare brasiliansk skole. Jeg håper jeg klarer å ta begge deler som det kommer og trøster meg med at jeg slipper å spise hund eller rotte.

Beijos

Inga-joHanne (Davi, kan hele fornavnet mitt, med skikkelig trykk på H-en i Johanne)