Vannkopper og duekræsj

Jeg sitter å tenker over hvor mye man kan forandre seg i matveien på tre måneder. Jeg har akkurat spist den fuglen jeg fant på kjøkkenbenken forrige fredag. Det viser seg at den hadde kræsja i vinduet og daua, så hvorfor ikke flå dyret og steike stakkaren i panna for å spise den etterpå?

Etter høner flådd på kjøkkenet, kaninstuing og kyllinghjerter på spidd overrasket det meg ikke så veldig at de også liker å spise fuglene som detter ned i fanget på dem. Litt småkvalmt var det allikevel å sitte og knaske på en vinge imens «pai» snakket om den desorienterte, dumme dueungen.

Fredag hadde jeg «simulado». Noe som vil si en mengde fagtekster på portugisisk, der man etterpå skal vurdere om påstander er sanne eller ikke. Det begynte bra med engelsk, «refererer «used to» til fortiden?». Gikk ikke fullt så bra da temaet gikk over til analyse av diverse kunstverk, gramatiske spørsmål, «meiji»- revolusjonen i Japan mm. Skjønte faktisk litt av en tekst om radioaktiv stråling, men på det tidspunktet var hjernen min så utkjørt at jeg fortsatte «dette høres logisk ut, hvis jeg i det hele tatt skjønner hva de har skrevet»-stilen. Jeg fant ut at man får minuspoeng ved å svare feil, så det var ikke bare å ta en sjangs heller. Det blir det spennende og se hvor mye i minus jeg ender opp.

I går tidlig var jeg i dyrehagen og så løver, pantere, pumaer, tigre, orangutanger, sjimpanser, papegøyer og alle andre typer dyr man kan forvente å finne i en dyrepark. Etterpå var vi en tur innom carrefour, spiste på giraffas og dro hjem. Var hjemme å gjorde ingenting resten av dagen. Om kvelden dro vi til Candanga for å hente «mãe» som dro til Santo Antônio torsdag. Og nå må jeg hoppe litt ut av historien.

For et par uker sida fikk Davi vannkopper, som de fleste veit er det en høyst smittelig sjukdom, så etter ei uke eller så hadde også Felipe blitt sjuk. De har ikke hatt noe særlig problemer med vannkoppene, hverken mange kopper eller mye feber. De har derfor vært i SA og lekt med de andre unga der. Arlene(kusine) har en gutt på under et år og har skydd Felipe som pesten i frykt for at lille Daniel skal bli smitta. Jeg sa i en eller annen forbindelse at man ikke tar det så tungt i Norge om unga får vannkopper, det er tvert i mot sett på som en sjukdom man må igjenom. Så hvis ungen enda ikke har vært sjuk kan man godt være sammen med et smittobjekt for bli det. Jeg, og også «mãe» og Rosenilda skjønner at det på ingen måte er så ufornuftig som det kan høres ut som(de blei litt sjokka når jeg fortalte at man i Norge gjerne vil at barna skal få vannkopper).

De fleste har hørt at vannkopper slår værre ut for voksne. For de som enda ikke har sett det med sine egne øyne kan jeg med hånda på hjertet si at det er helt sant. Det viste seg nemlig etter ei stund at Osmar aldri hadde vannkopper som barn. Det får han betale for nå. For voksne gir vannkopper utslag i et uvisst antall vannkopper (det er i mange tilfeller umulig å telle, da de i mangel på plass vokser oppå hverandre), feber, hodepine og brune negler. Det er ikke et pent syn (blant kjente går han nå under navnet «steinmannen») og minst av alt behagelig. Noka krysser nå fingrene for at han nå på et eller annet mirakuløst vis blir skånet. Når man ikke ønsker at barna får vannkopper blir sjansen for at man slipper unna som barn større. Det er ikke nødvendigvis så positivt (om du da ikke har planer om å låse deg inn i et tårn gjennom ditt voksne liv eller flytte til, og bo resten av livet, alene i Sibir.)

Ja, må vel så vidt hoppe inn igjen i historien. Vi dro derfor til candanga for å hente "mae" og for å se denne "steinmannen". Vi dro hjem igjen etter å ha spist skinke, ost og kjeks.

I dag har jeg bare nerda på rommet. Lagd oppsummering av andre del av tema vg2 og tegna planskisser over hybelleiligheter (en av mine merkeligere hobbyer). Jeg har spist resten av risengrynsgrøtrisen, som «mãe» hadde kokt opp og «pai» spiste sammen med det soltørka kjøttet til middag. Til sist spiste jeg deler av ei kræsja due.

Denne lekkerbiskenen fant jeg på kjøkkenbenken fredag