06.00: Alle sto opp tidlig for å dra til Torres
Mye masing om vann, for så å måtte på do til «mãe»s store fortvilelse, jeg håper at jeg aldri, i overskuelig fremtid, blir grinete fordi barna mine vil drikke vann og tisse.
Til stor glede for de fem andre i bilen kjørte vi igjennom hele to tunneler
12.30: Stoppet vi for å spise
Så en haug med banantrær
Kjørte igjennom tvillingbyen til «Radiator by» (Cars/Biler)
14.00: framme i Torres, «pai» nærmest spurter for å finne oss et hotelrom, imens vi andre holder på å svette ut av vårt gode skinn.
14.30: Kom fram til hotellet. Det at inngangen bare var ei dør mellom et apotek og en souvernir/alt-mulig butikk ga ikke det beste førsteinntrykket. Det viste seg at hotellet heller ikke hadde resepsjon eller frokost, men ingen mistet motet for det. Vi fant rommene og lurte på hvor sengetøyet var. Hotelverten så lettere sjokkskadet ut da vi sa vi ikke hadde med eget sengetøy, men skulle da finne noe til oss. Jeg og Letícia gikk inn på rommet vårt. Vinduet vendte ut mot en murvegg og av en eller annen grunn var det plasert et sluk rett under vinduet vårt (en brasiliansk form for takrenne?). Jeg tenkte for meg selv at rommet ikke var så ille hvis man så bort i fra at man tydeligvis måtte ta med alt fra sengetøy til såpe selv. Jeg skjøv imidlertid bort den tanken da det viste seg at det ikke engang fantes dopapir på badet til «mãe» og «pai». Så fikk vi sengetøyet, en affære som for meg gjorde oppholdet vårt på hotellet helt tragikomisk. Laknene luktet noe i den samme duren som mugg, møll og gammalt tiss. Ikke noe man øyeblikkelig får lyst til å sove i.
Mye masing om vann, for så å måtte på do til «mãe»s store fortvilelse, jeg håper at jeg aldri, i overskuelig fremtid, blir grinete fordi barna mine vil drikke vann og tisse.
Til stor glede for de fem andre i bilen kjørte vi igjennom hele to tunneler
12.30: Stoppet vi for å spise
Så en haug med banantrær
Kjørte igjennom tvillingbyen til «Radiator by» (Cars/Biler)
14.00: framme i Torres, «pai» nærmest spurter for å finne oss et hotelrom, imens vi andre holder på å svette ut av vårt gode skinn.
14.30: Kom fram til hotellet. Det at inngangen bare var ei dør mellom et apotek og en souvernir/alt-mulig butikk ga ikke det beste førsteinntrykket. Det viste seg at hotellet heller ikke hadde resepsjon eller frokost, men ingen mistet motet for det. Vi fant rommene og lurte på hvor sengetøyet var. Hotelverten så lettere sjokkskadet ut da vi sa vi ikke hadde med eget sengetøy, men skulle da finne noe til oss. Jeg og Letícia gikk inn på rommet vårt. Vinduet vendte ut mot en murvegg og av en eller annen grunn var det plasert et sluk rett under vinduet vårt (en brasiliansk form for takrenne?). Jeg tenkte for meg selv at rommet ikke var så ille hvis man så bort i fra at man tydeligvis måtte ta med alt fra sengetøy til såpe selv. Jeg skjøv imidlertid bort den tanken da det viste seg at det ikke engang fantes dopapir på badet til «mãe» og «pai». Så fikk vi sengetøyet, en affære som for meg gjorde oppholdet vårt på hotellet helt tragikomisk. Laknene luktet noe i den samme duren som mugg, møll og gammalt tiss. Ikke noe man øyeblikkelig får lyst til å sove i.
Vi var ikke akkurat dratt til Torres kun for å sitte inne på et muggent hotelrom, så vi skifta og gikk mot stranda. Synet av den Brasilianske kysten, sand og blått hav, skjøv bort alle mine minner om loslitte hotel. Jeg, Felipe, «mãe» og «pai» svømte og hoppet med bølgene i flere timer imens Letícia tenkte på hvor ekkelt blandingen av saltvann og sand kjennes ut når den klistret seg til kroppen. Davi levde i troen på at han ville smelte om ham stakk mer enn tærne ned i vannet. Seinere spiste vi maiskolber og gikk opp på en topp for se på utsikten. Etter en dusj på hotellet gikk vi ut og spiste hver vår digre Sandwhich og så kjørte jeg pariserhjul med Davi og Felipe. Kjøpte «A noite das bruxas» av Agatha Cristie.
27. desember 2008: Torres, på godt og vondt
08.00: Jeg våkner av noe forferdelig mye hamring på døra. TV-en står på og jeg går for å lukke opp døra. Utafor står fire, langt fra rolige og blide mennesker. Om vi er døde? Nei, men ikke så reint lite slitne. Natta var ikke den beste vi hadde hatt. Det føltes knapt som om jeg hadde sovet mer enn et par timer på morrakvisten. Med femhundreogførti mygg summende inne i øret, lukt av gammelt tiss i hele rommet og kun en genser eller et håndkle som dyne (laknene var det ingen som ville tulle seg inn i) var det ikke så rart at Letícia brukte det mest av natta på å se på TV. Ingen følte for å oppholde seg fem minutter til inne på hotellet. Vi pakket sammen i all hast og satte av sted til et annet hotell, der de hadde god frokost og alle andre fasiliteter man forventer å finne på et hotell (som såpe, dopapir, håndklær og sengetøy). Etter frokost gikk vi ned til stranda hvor vi blei helt til almoço(churrascaria). Letícia våget seg en kjapp tur ut i vannet.
16.00: Gikk ned igjen til stranda:D
18.00: Sa farvel til en fantastisk dag på ei vidunderlig strand.
20.30: Pizza (Tropical + Portuguesa +?) og Pizza Doce (jordbær og sjokolade + Charge)
«Pai» kjøpte Torres t-skjorter til alle mann. Jeg og ikke minst Letícia fikk tømt noe av behovet for internet på en internetkafe.
16.00: Gikk ned igjen til stranda:D
18.00: Sa farvel til en fantastisk dag på ei vidunderlig strand.
20.30: Pizza (Tropical + Portuguesa +?) og Pizza Doce (jordbær og sjokolade + Charge)
«Pai» kjøpte Torres t-skjorter til alle mann. Jeg og ikke minst Letícia fikk tømt noe av behovet for internet på en internetkafe.
28. desember 2008: Gramado
08.00: sto opp, pakket sammen og spiste frokost.
09.30: Satte avgårde mot Gramado.
Kjørte forbi ufattelig mange Hortensiaer.
12.30: ankom Gramado, spiste churrasco og mye annet.
Så oss rundt i hele Brasils juleby. Kjøpte en bit sveitsisk sjokolade.
18.00: omtrent på denne tida var vi tilbake i Antônio Prado. Besøkte søstera til «Pai» før vi dro «hjem».
09.30: Satte avgårde mot Gramado.
Kjørte forbi ufattelig mange Hortensiaer.
12.30: ankom Gramado, spiste churrasco og mye annet.
Så oss rundt i hele Brasils juleby. Kjøpte en bit sveitsisk sjokolade.
18.00: omtrent på denne tida var vi tilbake i Antônio Prado. Besøkte søstera til «Pai» før vi dro «hjem».
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar