...

I dag er det nittende desember,
det er nittende desember i dag,
alle nissunger må opp å stå, ut å gå,
det er nittende desember i dag...

Og jeg har fullstendig mista julestemninga. Jeg hører ikke om Gildes juleskinke og Melange sine pepperkaker. Huset lukter ikke røkelse, klementiner eller julebakst. Det finnes ikke mørke kvelder med levende lys. Men jeg har pakker i skapet jeg knapt kan vente med å pakke opp.

Jeg må legge fra meg mitt egoistiske klageri. Som klisjeen sier er det alltid noen som har det værre. I mitt tilfelle finnes det mennesker som har det ufattelig værre. I Norge er vi kanskje ikke så flinke til å tenke på dem. Eller rettere sagt, vi tenker kanskje på dem, men å gjøre noe, det krever et skritt vi er for late til å ta. Så da tenker vi vel at vi gav en del til TV-aksjonen i høst og at vi dermed kan feire jula i fred.

Vi snakker ikke noe mer om elendighet her, enn det jeg har vært vant til hjemme. Allikevel, jeg er imponert over hva de gjør for å hjelpe, uten at de egentlig gjør mer enn hva en hver kan klare. Skuffer og skap ble gjennomsøkt for å sende med Neide klær til fattige i Maranhão. Da flomkatastrofen rammet Santa Catarina blei hele landet satt på huet for å sende klær og mat nedover. Tankegangen var ikke slik «jeg har alt gitt bort klær, så jeg tror ikke jeg har mer å gi». De gikk gjennom klesskap enda en gang for å se etter hva som kunne gis bort. Alle lekene i huset har blitt gjennomgått nå før jul for å finne leker som kan gis bort. Når vi hørte om en familie som ikke engang eier komfur og kjele blei det ikke bare møtt med «stakkars mennesker» og «vi er heldige dere».

Det er sant som klisjeen sier, vi har det mye bedre i Norge enn vi kan fatte. Vi har så mange ting vi tror vi trenger, men som vi strengt tatt kunne klart oss helt fint uten. Jeg lurer på om avstanden mellom oss og de som trenger hjelp spiller noen rolle. Er det greit at jeg velger å ikke tenke altfor mye på disse menneskene bare fordi de ikke bor i nærheten av noen jeg kjenner?

Jeg bare spør.