Julen, julen, julen den er her

Siden sist (som beklageligvis er en del dager siden) har jeg vært i santo Antônio med Donna Yvonne, fått julegaver fra Norge (noen halvveis ute av innpakkninga, men har ikke sett så altfor mye på dem alikevel – kors på halsen), spist pannekaker som ligna mer på lasagne enn norske pannekaker. Åpnet kalender nesten vær dag, lagd juleverksted, gitt bort norsk sjokolade, smakt på nøtteroser importert fra Norge. Gitt videre L-Os landslagsdrakt. (Tusen Takk! - den passet perfekt). Fått ballonger, puslespillbrikker og andre leker hivd etter meg. Lest ut den siste harry Potter boka. Vært på kino («Romance»). Sett på julelys og juleutstillinger. Vært på adventsgudstjeneste. Kirkekaffe på den finske ambassaden. Jeg har snakket i nesten fire timer med de hjemme. Pakket inn en haug med julegaver. Gjort matte, norsk, kjemi og fysikk.Vært altfor lat og spist crêpe med skinke, egg, bacon, ost og tomat :D.

Fredag tok vi med bestemora til Monique og Natalie, Donna Yvonne, til Santo Antônio de Descoberto. Jeg, «mãe1», «mãe2», Davi, Noka og Donna Yvonne dro ut på tur. Bilturen ble tilbragt ved å høre på hvor mye byen har utviklet seg de siste femti årene. Dama kan snakke, det har jeg ingen problemer med å skrive under på. (faktisk resulterte det i at jeg drømte en utrolig lang drøm i helga, der Donna Yvonne var den gamle læreren min). Da hun kom inn i Santo Antônio ble hun veldig imponert over inngangspartiet og at ut i fra det kunne si at byen er i stormende vekst og at hun, om hum hadde vært yngre ville investert i byen. Det faktum at byen mangler ordentlig infrastruktur, skole- og helsevesen var visst ikke det hun tenkte på da vi kjørte forbi en butikk som solgte ballkjoler. Selv om det for oss andre, spesielt de som selv har vokst opp i Santo Antônio kun tok det for tomt prat, kan jeg skjønne noe av det hun ville si. Det finnes steder i Brasil som er så mye, mye værre.

Vel framme fikk Donne Yvonne snakket litt fra seg og etterpå bestemte «bestefaren» min at hun måtte prøve å legge seg i ei hengekøye. Noe mødrene mine ikke syntes var så veldig lurt ettersom Donna Yvonne er over åtti og aldri før hadde prøvd ei hengekøye. Etterpå lagde «mãe1» og «mãe2» «arroz galinhada» (ris med kylling og diverse) og en baiansk rett jeg ikke husker navnet på, men som inneholdt fisk, tomat og masse paprika. Maten smakte som vanlig hvitløk, tror jeg. Jeg har funnet ut at det vanligste krydderet de bruker er hvitløk, noe som forklarer hvorfor jeg rett og slett følte meg litt dårlig de første ukene etter å ha spist mat med sterk lukt av «et eller annet». Ihvertfall, maten smakte kjempegodt (men de kunne godt kuttet litt ned på hvitløken).

Tirsdag fikk jeg ei stor julegave fra Norge. «Mãe», «pai», Felipe og Davi(?) vil si tusen takk for kalender, Kari og Nils, fotballdrakt, sjokolade og lakrisbåter. Jeg vil si tusen takk for alle julegaver jeg har fått de siste dagene og som nå ligger «gjemt» i skapet: De må nok desverre åpnes den 23. ettersom jeg skal reise langt for å feire jul.

Tirsdag kveld gikk vi ut for å spise crepe og jammen fikk vi ikke se coca cola-toget også. (brasiliansk juletradisjon).

I går lagde jeg i stand et lite juleverksted sammen med Letícia, «mãe», Felipe og, da han våknet, Davi. Ettersom jeg ikke hadde lada batteriene fikk jeg ikke tatt bilder, men det hindret jo ikke at vi fikk prøvd å lage noen søte dompapper og nissehuer av garn. Jeg lærte Felipe å lage lenker av farget papir og det var visst så gøy at han kunne fortsatt i en evighet.