forts. Karneval

Jepp, det blir litt mer tull foer jeg kommer fram til naatida. Aaja, dette er fortsettelsen paa karneval innlegget.

Lørdag 28.februar: vi våknet i ti-tida. Jeg, Nora, Monique og Natalie gik til bassenget etter frokost, som for meg og Nora blei inntatt på matbutikken. Etter noen timer med soling, bading og almoço ved bassengkanten gikk vi opp til leiligheten for å dusje, sove og pakke sammen. Planene var klare: 16.00 burde vi kjøre til Tijuka for å rekke og være i sambódromo kl.21.00.

våknet jeg - vi var ikke på vei til Tijuka. Etter at jeg og Nora hadde kommet over at vi hadde forsovet oss veldig mye, begynte vi stressa å kle på oss og pakke sammen. Det viste seg imidlertid at de tre andre i huset ikke følte det på den samme måten. Hverken søster eler mor syntes det var nødvendig å vekke Natalie eller å være litt effektive for den slgs skyld. Det gjorde meg ikke mindre stressa å se minuttene gå uten at mye skjedde.

Da vi endelig kom oss ut var klokka nærmere 18.00, Rio var i rushtrafikkmodus og turen tilbake varte adskillig lenger enn den timen det tok oss å komme fram to dager i forveien. Omtrent 20.00 var vi framme. Så var det bare om og gjøre å pakke kofferter, dele bilder, sende e-mailer og kle oss ut som marihøner. Tilslutt måtte vi nærmest kaste klærne til nora ned i bagen. 22.00 kom vi fram til Sambódromo. Kun en time forsinket.

Inntrykket var overveldende. Nora var sjokkert, hadde ikke ord for det hun så. Jeg klarer heller ikke å finne ordene som beskriver stemninga rettferdig, men jeg har altså dette problemet med å bli sjokkert for tida. Det er sprøtt og se på damer danse foran titusner av mennesker med puppene sprettende ute i det fri. Og jeg tok det med slik fatning at jeg nesten blei bekymret for at det var noe galt med meg.

Det utslettet alle minner om små og store irritasjoner som hadde smalet seg opp i min relativt store tålmodighetssekk. Jeg har aldri sett noe som ligner. Kanskje man kunne nærme seg ved å blande sammen 17.mai, kloppstock og Disney on Ice – for så å gange med ti og legge til litt magi - går det an å se for seg resultatet?

Så prøvde jeg, etter å fordøye inntrykkene, å fatte at dette hadde blitt til i Rios favelaer. At menneskene som danset foran meg hadde jobbet et helt år for å lage en og en halv time med show – og dagen etter skulle de rett tilbake til hverdagen. Det er enda fryktelig vanskelig å forstå når jeg ser tilbake.

Natta var fylt med farge og rytme. Vi hadde danset i flere timer i strekk, sunget bort stemmen og glodd øya ut av huet. Trommene hadde fylt opp øra hele natta og den grå morgenen blei et stort sug tilbake til virkeligheten. Det var på tide å dra hjem til Tijuka, Belo Horizonte og Brasília. Vi tok farvel. Jeg husker ikke annet fra flyturen hjem enn en samtale med Monique om Crepúsculo og mye mentos.

Det mangler fortsatt mye for å ta igjen. Hva har jeg gjort den siste tida? Først og fremst har jeg bytta vertsfamilie:) det gikk veldig bra, selv om det tok på og ikke la tårene fossrenne da jeg fikk vite mandag 2.februar at jeg skulle bytte familie onsdagen etterpå, men ettersom jeg jeg allerede skulle til ambassaden tirsdag kunne jeg bli der. Det var ikke annet å gjøre enn å pakke ned alt jeg har i alt for få kofferter. Det var heller ikke helt morsomt og høre at jeg måtte dele rom med Monique på ubestemt tid med tanke på tårene jeg enda forventet at skulle komme, men fra og med den første timen i mitt nye hjem har det gått kjempefint. Det at jeg ikke trenger å drikke en viss juice hjelper også mye. Etter at Donna Yvonne dro tilbake til Rio på lørdag har jeg også fått mitt eget rom. Etter noen timer med vasking og rydding blei det ganske så koselig også:)

Jeg har tatt dansetimer med Monique. Hun tok meg med på seks intensivtimer i forró, samba og zouk på et dansesenter i nærheten av kurset hennes. Det var kjempegøy:D – jeg prøver å slette fra bevisstheten alle de gangene jeg skubbet borti noen eller tråkket dansepartnerne på beina. Da kurset slutta fikk hun tilslutt overbevist meg om å fortsette å lære zouk, noe som hadde vært toppers hadde jeg vært velsignet med litt bedre koordinasjon og balanse. Jeg har ikke tenkt til å gi meg nå og hva er vel livet uten å snuble rundt i svima to ganger i uka? Det er tross alt veldig gøy de gangene det går bra.

Ellers har jeg endelig sendt pakker hjem til Norge. Jeg har vært på «pesque e pague» som betyr «fisk(i kunstige dammer) og betal(kilopris for fisken du fikk)». Jeg har hatt en haug med prøver og innleveringer på skolen - med varierende reslutater. Jeg har bakt boller uten mye hell. Feiret bursdagen til «pai»(Osmar). Sett «Quem quer ser um milionário?» (basert på Q&A) på kino – den anbefales. Lest «Crepúsculo», «Lua Nova» og «Eclipse» på nytt. Endelig klarer jeg å konsentrere meg om å lese andre bøker – leste ut «O patinho realmente feio e outras histórias malucas», tegneserien «Graúna» og holder på med «Os sete».

Søndag var det påske, noe som betyr påskeegg. Her i huset blei det mye leiting etter frokost, men tilsutt fant vi alle. Vi spiste ikke noe annet enn sjokolade i løpet av dagen. Om kvelden var i 1-års bursdag. Det var en ganske annen affære enn noen 1-åringsfest jeg har sett i Norge. Lurte litt på om den var for jenta eller for å vise venner, familie og bekjente hva for en stor fest man er i stand til å lage. Jeg smakte crepe på pinne, lukta minnet meg litt for mye om vafler, men det gikk greit, jeg glemte fort hjemmelagde godsaker da jeg beveget meg bort fra crepejernet.