Historien om en blyantspisser

Historien om en blyantspisser er historien om «um apontador de lápis», om mine tre måneder med femten katolske misjonærer og om hvorfor jeg gav bort blyantspissere til «the padres» og ikke en eller annen dings fra Norge.

Nå er gjort gjort og sagt sagt. Diplomer delt ut og farvel gitt til personer jeg med stor sannsynlighet aldri vil se igjen. 31. oktober 2008 – siste kursdag og i morgen skal de døde æres.

Da jeg begynte kurset var jeg mer eller mindre lost. Jeg skjønte så vidt at frokosten skulle inntas på senteret, men det tok et par dager før det gikk opp for meg at jeg burde gå ut av huset for å vente på skyssen (en nokså naturlig ting å gjøre, men jeg var som sagt ikke helt meg selv). Til frokost blei jeg servert kaffe og varm melk. Tok en måned å bli vant til det og ihvertfall enda en måned før det smakte ganske godt (med riktig deler kaffe, melk og sukker).

Da jeg den andre dagen begynte med undervisning og så mine famten tildels godt voksne medstudenter sank vel mine forventninger til oppholdet. Det hjalp ikke at jeg fort forsto at de var misjonærer og de fleste prester, munker og nonner. Det gikk såpass langt at jeg den første måneden fortsatte i stor grad på grunn av ressursene familien la i kurset og ikke fordi jeg selv hadde så fryktelig lyst. Det var først da Rotary i Norge tok kontakt og jeg måtte ta et valg ovenfor meg selv om jeg ville fortsette eller ikke at det bedret seg. Man kan faktisk få mye ut av tre måneder med femten misjonærer.

Vi er, nei, vi var sju elever i gruppa mi: Sun Ju fra Korea, Anel fra Haiti, Marius fra Indonesia, José Maria fra Cost Rica, Onac fra Haiti, meg og Allan fra Fillipinene. Vi var sju elever og én blyantspisser.

Jeg har en blyantspisser av den tradisjonelle typen som sikkert kom på markedet for mer en tjue år sida. Den har et svart og gult lokk på en transparent boks og den kan spisse både tjukke og tynne blyanter. Jeg liker blyantspisseren min, men ikke mer enn at den kan byttes ut. I løpet av det tre måneder lange kurset rakk Anel å legge sin elsk på blyantspisseren min. De andre var likedan.

Hvordan forklare greia med blyantspisseren min? Det er en veldig intern sak, men jeg kan ikke unngå å skrive om den. Til det har den fylt for mye tid de siste tre månedene.

Jeg kunne blitt rik hvis jeg hadde fulgt Raquels råd og lånt den ut for ti reais per kvess. Det vanligste spørsmålet jeg får her er vel ikke egentlig om nordmenn dusjer hver dag eller om det er kaldt i Norge, men: «Inger, seu apontador?» Det gikk tilslutt så langt at da Anel ville spørre om e-mailadressen min fant jeg fram blyantspisseren min før han rakk å si noe.

Da jeg «flytta over» til tyskerne i et par uker for å øve inn teater blei de andre fortvila, eller kanskje forbanna? (Hva veit vel jeg? Var ikke der, men det var sånn Raquel forklarte det.) Ikke først og fremst fordi jeg jeg var borte i et par timer hver dag, men fordi de ikke lenger hadde blyantspisser.

Da jeg mista spissern i gulvet hoppa Anel over pulten for å «redde» den.

«Meu apontador» har vært gjenstand for mang en komisk situasjon. Disse tre månedene hadde virkelig ikke vært de samme uten og jeg kunne rett og slett ikke gi noe annet enn blyantspissere som avskjedsgave. Det er min ganske kjedelige, tradisjonelle blyantspisser fra Dahle som inneholder de fleste minnene fra de siste tre månedene.

Obrigada por tudo amigos! Boa sorte com seu missão:) Estarei com saudade de vocês.